– Det skal bli en befrielse å få lov til bare å kritisere.
Hun ler. En høy og litt hes latter. Etter 30 år i ymse maktutøvende posisjoner skal hun fra februar gå over til å kontrollere makten. Stortingets nye vaktbikkje og sivilombudsmann heter Hanne Harlem (55).
Vis-à-vis Chat Noir, i lysløypa mellom Aker brygge og Nationaltheatret T-banestasjon, holder kommuneadvokat Harlem til. Enn så lenge. Snart må hun pakke og forlate kommunens losji.
– Gamer du fortsatt?
– Jada, men akkurat nå mangler jeg et spill å bli skikkelig hekta på.
For 15 år siden fortalte hun Dagbladet om avhengigheten til en GameBoy Advance. Den var alltid med i veska. Nå har iPhonen overtatt.
– Jeg hadde en lang periode med Pokemon Go. Kom høyt opp i Level. Men i fjor høst måtte jeg skjerpe meg. Alle kveldene gikk med til disse raidene, og i vinter ble det dessuten for kaldt. Men jeg får fortsatt varsling på Messenger om «raid på Røa kirke».
Tendensen stammer fra barndommen. De ferierte i Sverige, og rodde over vannet til en café med flipperspill. Hanne ble fullstendig hekta. Samlet flasker og regnet alt i baller.
Harlem-dynastiet
En attpåklatt i den innflytelsesrike Harlem-familien. 18 år yngre enn storebror Lars. 25 år yngre enn storesøster Gro. Faren Gudmund var sosialminister og forsvarsminister under landsfader Einar Gerhardsen. Gro skulle senere lede tre regjeringer og selv få tilnavnet «landsmoder».
–Var det forventet at du også skulle søke posisjoner og makt?
– Alle preges av familien de vokser opp i, men jeg har aldri følt noen forventning. Men de mentale tersklene blir mer borte når de rundt deg allerede har gjort sånn og sånn.
Tidlig ute
Ubekymret og effektiv. Bystyremedlem som 18-åring. To barn og én skilsmisse før hun gikk ut jussen. Moren kom trillende med dem så hun kunne amme mellom forelesningene. Deretter til regjeringsadvokaten som fullmektig, før hun samme år gikk til søsterens tredje regjering - som politisk sekretær for barne- og familieminister Matz Sandman. 26 år gammel ble hun byråd for barn og utdanning i Oslo, med Cola light og beina på bordet.
Justisminister ble hun ikke før fylte 35, i år 2000. Innen det hadde hun rukket å være dommerfullmektig, sjefsjurist i Kredittilsynet, advokat og assisterende direktør i Norsk Hydro. Så gikk altså Bondevik på en smell i gasskraft-saken, og Stoltenberg fikk sjansen.
– Jeg husker at Jens ringte. Det var kort og greit. Vi kjente hverandre fra før, og jeg svarte ja med en gang - uten å spørre familien først.
– Ble du overrasket over at han valgte deg?
– Ja og nei. Tenkte jeg kunne være blant de aktuelle, men det er en stor kabal og mange hensyn å ta.
Ja og nei er et svar som går igjen. Kanskje er det jussens nyanserte tvangstanke som snakker. Eller bivirkningene av et liv basert på avveininger – en slags akademisk helgardering.
I de 19 månedene regjeringen varte, jobbet justisminister Harlem med domstolstruktur, politimelding og reduksjon av antall domstoler og politidistrikt. Historien gjentar seg visst. Og ved valget i 2001 mistet hun jobben da Bondevik gjenerobret makten.
– Forventninger har jeg få av. Tar ting som de kommer. Siden tenårene har jeg hatt en uforutsigbar autoimmun sykdom. Sånn sett er det flaks at jeg har få tanker om framtiden. Min første rettssak var forresten betegnende sånn sett.
– Jeg var vant til å snakke for meg, tenkte jeg. Hadde derfor ikke skrevet så mye på forhånd. Det angret jeg på. Plutselig så jeg meg selv utenfra - hva skal jeg si? Men det er verre å gi opp enn å gjøre det dårlig, så jeg prøvde. Og det gikk jo bra. Vant til og med.
Evnen til å justere seg er viktig, mener hun. Kunne se an hva som passer seg i situasjonen. Og ofte blir hun inspirert underveis og skjærer ut av planen, noe folk i jussmiljøet noen ganger reagerer på.
– Det skal visst være veldig stringent... Tatatata... Hun kakker hånden i bordet. Jeg må kanskje stramme meg inn litt som sivilombudsmann.
I sosiale sammenhenger er hun derimot ikke like selvsikker. Sliter med å huske vitser, og er midt på treet hva gjelder Small Talk.
– Jeg liker ikke fremmede, pleier jeg å si. Jeg mener det ikke helt, men det er et korn av sannhet i det. Prioriterer helst folk jeg kjenner. Samtidig er jeg åpenbart ekstrovert. Har et sterkt behov for å snakke for å tenke, men er kanskje litt lav på sosiabilitet.
Broer av valg
I mellomrommet mellom da og nå, har Hanne også vært både universitetsdirektør for UiO og styregrossist: NHO, Aker, Hafslund, Sunnaas, Ullevål sykehus, og Helse Sør. Deretter styreleder for hele Helse Sør-Øst fra 2007 til 2011. Listen er lang. Og altså kommuneadvokat i hovedstaden de siste 9 årene - en åremålsstilling som fikk selv Hanne til å bekymre seg for framtiden.
– Jeg har blitt mer urolig med årene. Hva skal jeg gjøre etterpå? Man har jo passert noen muligheter og broer av valg. Men det ordnet seg jo.
Nådde ikke opp
– Fortell om skuffelsen da du ikke ble dommer i høyesterett.
Det blir stille noen sekunder. En sivilombudsmann må fylle vilkårene for høyesterettsdommere, heter det i loven. Og innstilt ble hun, da hun i 2016 søkte seg til Høyesterett. Men på fjerdeplass, til to ledige embeter. Foran på listen var de nåværende høyesterettsdommerne Espen Bergh, Cecilie Østensen Berglund og Borgar Høgetveit Berg.
– Man blir jo alltid skuffet. Jeg oppfattet at bredden min ble ansett som et pluss, men at den ikke veide opp for manglende år som «ekte jurist». Den avveiningen mener jeg var feil. Bredden min ville kommet til nytte. Høyesterett skal tross alt dømme i en virkelighet, og ikke bare i jussbøkene.
Hyttemennesker
Hun har fire barn. Eldste er 33, yngste 15. Også er hun gift med mannen hun møtte hos regjeringsadvokaten på 90-tallet. Sam Harris. Advokat og partner i BAHR.
– I helgene drar vi på hytta. Enten til den ved sjøen, den i skogen eller den på fjellet. Jeg har forresten begynt å strikke igjen, og hører en del på lydbok.
– Romantiske kioskromaner fremdeles?
– Nei, de har jeg sluttet med. Nå går det i krim.
–Hadde jeg bestemt alene, hadde jeg reist oftere utenlands, men mannen min vil helst være på hytta.
– Men du har nettopp vært på Gran Canaria?
Hun tilstår. En gang i året reiser hun med en gruppe folk fra toppsjiktet av jussmiljøet til utlandet for å spille basketball. Hanne er ganske ny på laget. Har bare vært med i 10 år. De andre skal ifølge ryktene ha holdt på siden istiden.
– Eks-sivilombudsmann Arne Fliflet er fast på laget. Fikk du noen gode råd fra ham?
– Nei. Vi spilte mest basket. Hvis det jeg driver med kan kalles å spille... Jeg er elendig.
– Er det grunn til å være bekymret over at juss-eliten omgås privat?
– Jeg er ikke veldig bekymret for det. I hvert fall ikke for middager og tidligere arbeidsforhold. Det ser nok verre ut enn det er. Derimot synes jeg det er skummelt med den ubevisste konsensusholdningen.
Hun legger armene i kors og hinter til NAV-skandalen.
– Keiseren har kanskje ikke klær på, men det glemmer man både å se og si, fordi vi har felles bakgrunn og felles forståelse. Man gjør som man alltid har gjort, og ingen stiller spørsmål ved om det er riktig.
Vant til å få kjeft
Med tre stemmer imot, valgte Stortinget Harlem som arvtaker etter sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Hun blir dermed borgernes nye forsvarer mot myndighetene. Men kritikken kom allerede før hun ble valgt. Blant annet fra Pressens Offentlighetsutvalg.
Der sivilombudsmannen som regel sloss for innsynsrett og åpenhet, har Hanne tidligere kjempet for det motsatte. Som kommuneadvokat ville hun begrense innsynsretten i byrådsnotater, og som justisminister nektet hun å sende dokumenter til nettopp Sivilombudsmannen.
– Kjeft er jeg vant til å få med jevne mellomrom, og tåler det ganske godt. Jeg mener, i motsetning til enkelte, at min erfaring fra forvaltningen er et pluss. Skal man kritisere og oppnå endring, må man forstå virkeligheten til den man kritiserer.
– Kan du forstå kritikken?
– Ja og nei. Jeg kan forstå at Pressens Offentlighetsutvalg har en agenda - mere offentlighet. Men dette handler egentlig om rolleforståelse. Jeg hadde andre roller da.
Hun er opptatt av å få forvaltningen til å gjøre ting riktigere. At de faktisk følger reglene som gjelder, som ikke er bestridt. Sånt kan i praksis være viktigere enn å avklare om Outlook-kalendere er innafor eller utafor, sier hun. Hanne sikter her til striden om pressens innsyn i Erna Solbergs kalender.
– Ikke så opptatt av grensetilfellene?
– Nei. Og det har å gjøre med ydmykhet. Tolkningen jeg gjør er ikke nødvendigvis riktigere enn den forvaltningen allerede har gjort. Det er mye viktigere å ta tak der det klart gjøres feil, enn der begge deler kan være riktig.
– Er du konfliktsky?
– Både ja og nei. Jeg er både tvilende og lyttende, men når jeg først mener at noe er riktig eller galt, skal det en del til å bikke meg. Da blir jeg veldig sikker.
– Du er opptatt av rolleforståelse. Men kan det hende at jurister generelt har en noe overdrevet tro på egne evner til å opptre uavhengig?
– Vi alle tar med oss erfaringer, men det er jussens vesen at vi er godt trent til å sortere boksene.
En vanlig dag
– Jeg vekkes av min mann klokka 6, med te-kopp på senga. Om sommeren sykler jeg til jobb, men nå sitter jeg på med ham. Hun rynker pannen. Han kjører elbil riktignok, men jeg er så irritert på at han ikke tar t-banen. En gang han prøvde, virret han bare rundt med den Ruter-appen... Jeg ble veldig irritert. Men det er mye bra med han ellers da.
Hun kommer til kontoret halv 8, en times tid før de andre. Rydder opp etter gårsdagen.
– Jeg har en tendens til å få helt nok på slutten av dagen nemlig. At hodet ikke fungerer lenger, så da bare går jeg fra alt.
Lillesøsteren
– Hvordan stiller du deg til typisk norske elementer som allværsjakke og matpakke?
– Det er for meg helt uforståelig at folk velger å spise matpakke når man kan slippe. Hos oss har vi pålegg og brød som man kan smøre i lunsjen. Likevel velger noen å komme med matpakkene sine. Det er tydeligvis noen som synes det er godt.
Allværsjakker har hun derimot flere av. På hytta, eller hyttene. Aldri i byen.
– Har det vært belastende å være søsteren til Gro?
– På den ene siden er det en fordel at folk husker deg, men samtidig kan det føre med seg en forutinntatthet.
– Det er først nå da jeg ble valgt til ombudsmann at ingen har omtalt meg som søsteren til Gro. Tidligere har det alltid vært nevnt. Det har nok irritert meg litt.
– Er det bevisst at du har valgt en annen karrierevei enn din søster?
– Nei. Jeg har i det hele tatt ikke planlagt karrieren. Er dårlig på sånt.
Vi har sittet langt over den avtalte tiden. Lunsjen uten matpakke skulle vært spist for lengst. Hun kommenterer det ikke, men kaster blikk mot klokken på veggen.
– Et siste forsøk på lage en overskrift - er du enig med Gro i at det er typisk norsk å være god?
Hun ler igjen.
– Nei, jeg er ikke så glad i det sitatet. Tror ikke det er helt dekkende. Jeg er mer glad i «alt henger sammen med alt». Det bruker jeg en del.
