Artikkelforfatteren er nestleder i Oslo Senterparti, jusstudent og tidligere praktikant ved WTO.

Mens verden de siste månedene har fokusert på handelskrigen mellom USA og Kina, har Norges og andre lands søksmål mot USA over deres toll på stål og aluminium gått sin stille gang gjennom Verdens handelsorganisasjons (WTO) tvisteløsningsorganer. Innen utgangen av året kan dette medvirke til at organet slutter å fungere, og i verste fall at USA melder seg ut av handelsorganisasjonen.

Tvisteløsningsmekanismen, og da særlig ankeorganet (dets de facto høyeste organ), sin suksess som domstol, ser nå ut til å bli dens bane. Gjennom sine rapporter har tvisteløsningsorganet utviklet rettspraksis som, ifølge USA, går ut over dets mandat. Dette er et standpunkt USA har hatt over lang tid. I 2016 viste Obama-administrasjonen sin frustrasjon over dette ved å blokkere renomineringen av et sørkoreansk medlem (dommer) til ankeorganet, under anklager om aktivisme. Trump-administrasjonen har videreført praksisen med å blokkere dommere til deres innsigelser blir løst.

Ettersom dommere kun sitter fire år av gangen, og det kreves 3 dommere for å avsi en rapport (dom), kommer ikke ankeorganet til å kunne avgjøre saker fra desember 2019, da to av de tre siste dommerne går av. Panelrapporter (dommer fra det nedre organet i tvisteløsningsmekanismen) som blir anket, men aldri blir sendt videre til ankeorganet, blir heller ikke rettskraftige. Dermed er hele tvisteløsningsmekanismen paralysert innen utgangen av året. Denne situasjonen kan bøtes på med pågående forhandlinger, selv om de er vanskelige, eller ad-hoc paneler. Men dersom ytterligere saker blir bestemt i USAs disfavør gjennom tolkning som går utover det amerikanerne anser som innenfor tvisteløsningsorganets mandat, kan det bli mye vanskeligere å komme til en varig enighet som også innbefatter USA. Det er her Norges pågående søksmål kommer inn.

DS552, navnet på Norges søksmål mot USA i WTO, har sin opprinnelse i presidentproklamasjon 9704 fra Trump-administrasjonen, som kom i mars 2018. Like før proklamasjonen kom, konkluderte det amerikanske næringsdepartementet at stor import av stål og aluminium truet amerikansk sikkerhet, ved at USA snart ikke var selvforsynt med disse kritiske metallene for forsvarsformål. I motsetning til tiltakene mot Kina, som er hjemlet i seksjon 301 (tiltak mot urettferdig handelspraksis fra andre land) i den amerikanske handelsloven, er stål- og aluminiumtollen hjemlet i seksjon 232 (skal ivareta nasjonal sikkerhet).

Amerikanerne har i WTO påberopt at tiltakene under 232 er hjemlet i WTO-retten gjennom GATT artikkel XXI, som gir WTO-medlemmene, blant annet, mulighet til å gjennomføre ellers ulovlige tiltak dersom det må til for å forsvare essensielle sikkerhetsinteresser. Artikkel XXI er en kuriositet i WTO-sammenheng, da det på mange måter ikke bare er et «slipp ut av fengsel gratis»-kort, men den hjemler heller ikke noen mottiltak fra andre parter, selv dersom tiltaket gjøres permanent. Ettersom det har vært lett å misbruke, har medlemsland i WTO vært veldig forsiktig med å vise til artikkelen ved forsvar av tiltak med mindre det er åpenbart innenfor reglene. Dette har derfor vært folkerett tolket av diplomater og politikere, snarere enn dommere i Genève.

I 2019 har denne stille forståelsen mellom WTO-land forsvunnet. I den første panelrapporten som omhandlet artikkel XXI, DS512 (Russland-Ukraina) fra i vår, ble logikken til de fleste tiltak under artikkel XXI fulgt. Formålet var aggressivt og målrettet mot ett land; Russland etablere sanksjoner mot Ukraina. Det USA forsøker seg på er noe kun Sverige har forsøkt seg på tidligere, med lite hell, nemlig å innføre et defensivt sikkerhetstiltak mot store deler av verden samtidig. Dette for å sikre egen produksjon av kritiske varer for krise og krig.

Nå kan man kritisere Trump-administrasjonen for mange av handlingene de har foretatt seg på handelsområdet, inkludert hvor genuint dette formålet er for stål- og aluminiumstollen. President Trump har selv i ord og handling vist hvor vilkårlig og kynisk han bruker denne stål- og aluminiumstollen i forhandlinger med andre land. Videre har han ikke vært veldig strategisk eller konsistent i utrullingen av tollen til støtte for logikken bak tiltaket. Tollen ble først lansert i mars 2018, med flere unntak, og deretter strammet inn to måneder senere. Trump ga permanent unntak for en ikke-alliert som Argentina, mens land som er blant USAs nærmeste allierte, som Norge og New Zealand, ble truffet øyeblikkelig. Men legger man Trumps vilkårlighet og mangel på god tro til side, står man igjen med det hovedspørsmålet: Kan land innføre defensive tiltak for å opprettholde produksjon av sikkerhetsmessige viktige produkter, utover våpen og ammunisjon, under artikkel XXI?

Selv om en rapport i Norges favør vil kunne bidra til mer forutsigbarhet i handelsspørsmål, vil det samtidig minske Norges mulighet til å innføre høyere tollsatser eller andre tiltak for å beskytte kritisk egenproduksjon av ymse varer eller tjenester i fremtiden, og øke sjansen for amerikansk utmelding av hele WTO-systemet.

Om WTO holder ut til den dagen vi kanskje må benytte oss av artikkel XXI for beskyttelsestiltak, er et åpent spørsmål. Dersom USA taper denne saken mot Norge og andre, øker sannsynligheten betraktelig for at vi må vente til langt ut på 2020-tallet før tvisteløsningsmekanismen fungerer igjen. I verste fall kan USA trekke seg helt ut av WTO. Dette er ikke i Norges interesse, verken økonomisk eller sikkerhetsmessig. Derfor bør vi heller trekke vår sak i WTO, eller moderere den betraktelig slik at vi anerkjenner prinsippet om at beskyttelsestiltak kan være dekket av artikkel XXI, og heller søke en diplomatisk løsning.

WTO er allerede i krise og USA er på randen av å gå ut. I sin nåværende form er ikke Norges søksmål med på å sikre Norges langsiktige sikkerhetsinteresser eller handelsinteresser.