USA illustrerer hvor demokratireduserende det kan bli at sentrale politiske spørsmål avgjøres av domstoler, for tiden en høyesterett med et reaksjonært flertall, og ikke folkevalgte organer. I vårt land kan menneskerettsinflasjonen bidra til en tilsvarende demokratisk innskrenkning.

Et talende eksempel er debatten om det var riktig av politiet å anbefale å avlyse skeive miljøers minnemarkering etter drapene 25. juni. Problemstillingen er utpreget politisk, og for de aller fleste lett å forstå. Skal man prioritere et naturlig behov for et kollektivt følelsesmessig uttrykk etter en sjeldent stygg voldshendelse, eller bør sikkerhetshensyn gå foran?

Hos Rett24 har professor Mads Andenæs og stud. Jur. Viktoria Høgberg kritisert NIM for deres konklusjon at det ikke representerte menneskerettsbrudd at politiet anbefalte avlysning av minnemarkeringen. NIMs direktør Adele Matheson Mestad og fagdirektør Vidar Strømme har forsvart NIMs konklusjon.

Diskusjonen angår det sentrale rett-mot-rett problem ved en rekke menneskerettsspørsmål. Ser man en rett isolert, kan løsningen virke enkel. Det kan bli langt mer innfløkt når flere, til dels motstridende, rettigheter trekkes inn.

Hva bør i dette tilfelle gå foran: Forsamlings- og ytringsfrihet, eller behov for å trygge liv og helse? Andenæs og Høgberg påpeker at det ikke behøver foreligge en rettighetskollisjon så lenge tilsynelatende motstridende rettigheter kan balanseres mot hverandre. I dette tilfelle mener de politiet kunne ivaretatt det menneskerettslige krav til sikkerhet på andre måter. NIM mener politiet opptrådte forsvarlig ved å anbefale avlysning.

Jussen er dikotomisk, enten-eller, og så lenge man har avgjørelsesorganer, finnes det alltid et svar. Godtar man at et problem gjelder et menneskerettsspørsmål, finnes det også en menneskerettslig konklusjon. Men argumentasjonen til Andenæs/Høgberg vs. Mestad/Strømme viser tydelig at det dreier seg om uavklarte kilder, og en i siste instans skjønnsmessig eller politisk argumentasjon, selv om den ikles menneskerettslig terminologi, metode og kilder. I diskusjonen om avlysningen trekkes også inn kilder som ikke bare er for særlig kyndige, men også kan ha tvilsom relevans, for eksempel en dom fra EMD, Alekseyev v. Russland, som gjelder myndigheter av et ganske annet slag enn i Norge.

Hovedproblemet er at et allment, politisk spørsmål gjøres til en diskusjon for spesialister, der det store flertall, også blant jurister, diskvalifiseres fordi de ikke behersker det menneskerettslige spesialfelt. Ved å gjøre uenigheten om anbefalingen om å avlyse til et menneskerettsspørsmål, blir bare en ørliten promille av den norske befolkning berettiget til å mene noe.

I sin kjerne representerer menneskerettsjussen et sentralt vern om demokrati og grunnleggende menneskelig anstendighet. Trukket langt, kan den resultere i avdemokratisering, spesialiststyre og en fariseerholdning til offentlig ordskifte. I stedet for å trekke flere inn i demokratiske prosesser, ekskluderes de.

Uenigheten rundt minnesmarkeringen etter 25. juni kan også bidra med et memento rundt forslaget om å innføre erstatningsplikt dersom offentlige organer bryter menneskerettigheter. Usikkerheten rundt hva som er menneskerettsbrudd kan være betydelig, også i ettertid. Erstatningsansvar kan i mange tvilstilfelle fremstå som urimelig, og skape en fiksjon om klarhet i menneskerettsspørsmål, som ofte ikke finnes.