«I praksis er det en del som tyder på at endringene i hvordan Høyesterett skriver, forplanter seg i det praktiske rettsliv.»
Det skriver professor ved Universitetet i Bergen Hallvard Haukeland Fredriksen i siste utgave av Lov og Rett, og han mener det ikke i positiv forstand:
«Dette er en uheldig utvikling av flere grunner. Lange redegjørelser for generelle rettssetninger er tid- og ressurskrevende, og driver opp sakskostnadene. De kan også virke fremmedgjørende på partene i saken, som nok tidvis lurer på hvem rettsanvenderne skriver for og hvor saken deres ble av. Særlig bekymringsfullt er det at vendingen i abstrakt retning gjenfinnes i mange eksamensbesvarelser, og tilsynelatende også belønnes av sensorkorpset.»
Fortaper seg
– Hva var det som trigget deg til å skrive denne teksten?
– Det var at jeg leser mye studentarbeider, og jeg prøver å få studentene til ikke å skrive som Høyesterett.
– Hvorfor det?
– Fordi de klarer ofte ikke å anvende jussen på faktum, men fortaper seg i stedet i abstrakte rettssetninger. Og når de får motbør fra professorer som mener de skriver for lite om subsumsjonen, så viser de til at Høyesterett skriver på den måten. Jeg mener vel også at jeg ser det samme hos nyutdannede jurister, sier Fredriksen.
I artikkelen skriver han blant annet:
«Det er ikke noe som tyder på at Høyesterett mener at rendyrkingen av prejudikatfunksjonen bør få konsekvenser for hvordan andre rettsanvendere skriver. Det er fullt mulig å følge opp Høyesteretts prejudikater, og mer generelt dens rettskildebruk, uten å forsøke å skrive som Høyesterett. (...)
I praksis er det likevel en del som tyder på at endringene i hvordan Høyesterett skriver, forplanter seg i det praktiske rettsliv. Dreiningen mot drøftelser preget av mer abstrakt juss, og mindre konkret rettsanvendelse, gjenfinnes i prosesskrifter, i avgjørelser fra klagenemnder, i dommer fra underinstansene og i betenkninger. De generelle rettssetningene underbygges gjerne med omfattende sitater fra Høyesterett, EMD, EU-domstolen mv., med den følge at tekstene eser ut. Den konkrete anvendelsen av de rettslige utgangspunktene på de faktiske omstendighetene i saken blir det tidvis lite tid og plass til.»
– Hvordan har responsen vært?
– Jeg har fått endel tilbakemeldinger, og mange har tatt poenget. Men endel leser meg feil, og tror jeg kritiserer Høyesterett. Dette er jo ikke en kritikk av hvordan Høyesterett skriver. Det er en annen diskusjon, sier Fredriksen.
Enig
Førsteamanuensis og klarspråkansvarlig ved juridisk fakultet i Oslo, Jon Christian Fløysvik Nordrum, kan avkrefte at det Hallvard Haukeland Fredriksen skildrer er et Bergens-fenomen.
– Jeg er stort sett enig i det han skriver. Det som er viktig, er bevissthet om at ulike tekster har ulike funksjoner. Høyesteretts dommer har en helt bestemt funksjon, og er gjerne er tilskåret til noen få spørsmål. Andre jurister skriver derimot vedtak, lover, forskrifter, nemdsavgjørelser og prosedyrer, sier Nordrum.
Heller flere tingrettsdommer
Han mener det er en viktig oppgave for fakultetene å lære studentene opp i hvilke krav de forskjellige sjangerne stiller til tekstenes utforming.
– Så du ser samme tendens blant dine studenter?
– Ja, et stykke på vei. Det er i hvert fall viktig at de ikke vidløftiggjør sakene når de skal løse praktiske oppgaver. I en praktikum er det ikke prejudikater de skal skrive.
– Kan det tenkes at studentene leser for få avgjørelser fra tingrett og lagmannsrett?
– Ja, kanskje man gjør det. Leser man disse får man en bedre forståelse av rettssystemet, og også av hvorfor en høyesterettsdom blir som den blir. For en som skal lære seg forvaltningsrett kan det være vel så nyttig å lese underrettsavgjørelser, som dommer fra Høyesterett, sier Nordrum.
