Samarbeidsproblemer og uenigheter om drift og forvaltning skapte i 2021 sterk konflikt mellom de to brødrene bak de aktuelle selskapene. Brødrene hadde hver 50 prosent av aksjene, og den ene broren, som var styreleder, kunne dermed med sin dobbeltstemme blokkere endringene som den andre ønsket.

Broren uten styrelederverv gikk til søksmål om innløsning. Dette endte med et utenrettslig forlik, der innløsningen skulle skje mot en fastsatt av to uavhengige sakkyndige. Det ble gitt et mandat for verdsettelsen, og gjennomsnittet av verdivurderingene skulle legges til grunn.

Lav sum

Denne landet på 3,7 millioner kroner. Dette kom som et sjokk på saksøkeren, ettersom selskapene på dette tidspunktet eide bygninger taksert til over 50 millioner kroner. I etterkant har saksøkeren derfor gått til søksmål mot advokaten som bisto ham i konflikten.

Eks-klienten anfører at den reelle verdien av aksjene var over 26 millioner kroner, og at han aldri ville inngått forliksavtalen om han hadde fått forsvarlig rådgivning. Han krever derfor erstattet mellomlegget.

Advokaten, ved IF Insurance, har avvist kravet, og mener klienten ikke kan sannsynliggjøre at det ville være mulig å oppnå forliket på andre
premisser. Han anfører at innløsningssøksmålet sannsynligvis ikke ville ført frem, og at en verdivurdering basert på salg i det åpne markedet ikke kan brukes når selskapet skulle drives videre.

Beregningsmetoden

Dette er Trøndelag tingrett ikke enig i. I dommen, som ble avsagt tirsdag, skriver retten at advokaten ga uforsvarlige råd, og at de sakkyndiges verdivurdering ikke kan legges til grunn. Dette fordi de baserte seg på en kontantstrømberegning, og ikke på verdien av de underliggende eiendommene. Dette innebar blant annet at en av eiendommene var oppført med negativ verdi på flere millioner. Tingretten skriver:

«En forståelse av verdsettelsesprinsippene som angis i avtalen forutsetter en særlig kompetanse på dette området som (klienten) åpenbart ikke hadde. Det betyr at han ikke hadde noen forutsetninger for å forstå konsekvensen av verdsettelsesmekanismen som han forpliktet seg til å benytte. Dette tilsier etter rettens syn at advokat A måtte være særlig påpasselig med å informere (klienten) på en slik måte at han forsikret seg om at (klienten) inngikk en avtale som han ønsket å inngå, og med en risiko som han aksepterte.

Etter rettens syn er det ingen holdepunkter for at advokat A har gitt (klienten) informasjon som satte (klienten) i stand til å vurdere hvilken risiko han tok da han inngikk avtalen. (klienten) var på dette tidspunktet verken kjent med risikoen som lå i innløsningssøksmålet, eller at det var flere verdsettelsesmetoder som kunne benyttes ved innløsning av aksjer. Den manglende informasjonen om alternativer, konsekvenser og risiko igjennom hele prosessen svekket (klientens) muligheter til å være kritisk til avtalens innhold da han fikk den forelagt under hovedforhandlingen. Han hadde ingen formening om hvilke alternativer han på dette tidspunktet hadde, og kunne derfor ikke gjøre noen egen vurdering av om han skulle følge advokat Aa råd om å inngå avtalen eller ikke.»

Lav forsikring

Advokaten anførte subsidiært at kravet må lempes, dels på grunn  av medvirkning, og dels under henvisning til at hans ansvarsforsikring kun dekker 8 millioner kroner. Heller ikke dette er tingretten enig i, og skriver:

«Retten viser for det første til at forsikringen dekker omtrent 60% av det lidte tapet. Videre har advokater muligheter til å tegne forsikring ut fra den risikoen de løper, både ut fra den porteføljeprofil de har og ut fra den konkrete saken dersom de har enkeltsaker det er naturlig å tegne tilleggsforsikring for. Etter en samlet vurdering, hvor det særlig vektlegges at advokat A er vesentlig å bebreide i saken, og at han ikke har tegnet en forsikring som dekker risikoen han løp i dette oppdraget, mener retten at ansvaret ikke er urimelig tyngende for advokat A.»

Advokaten opplyser til Rett24 at han foreløpig ikke vil kommentere dommen.