Våre lokalpolitikere er gitt vide fullmakter til å avgjøre hvordan arealene skal, og ikke skal, brukes. Stortinget har lagt til grunn at slike avgjørelser skal skje gjennom vedtak om arealplaner etter plan- og bygningsloven, hvor beslutninger som tas skal skje innenfor rammen av prinsippet om bærekraftig forvaltning. Det gjelder ikke noe prinsipp om et absolutt kommunalt selvstyre, men grunntanken er at krav til kunnskapsinnhenting, mulighet for medvirkning og lokalpolitisk forankring skal sikre gode beslutninger. 

Et kjennetegn ved plan- og bygningsloven er at den ikke prioriterer mellom ulike hensyn og interesser, men at prioriteringene skal skje gjennom lokalpolitiske beslutninger. I forarbeidene til loven sies det at arealplanlegging «er et redskap for folkevalgte organer til å utforme og virkeliggjøre politiske mål».

Fremstilles feilaktig

Kort sagt kan en si at jussens rolle i plansaker er begrenset til saksbehandlingsregler, og at prioriteringer gjennom de enkelte planvedtakene er politikk. Dette skillet mellom juss og politikk er gjennomgående i plandelen av loven, og Stortinget har gjennom årtier vært meget bevisst på dette skillet i lovgivningsprosesser.

Det er derfor forstemmende at vi i en rekke sammenhenger opplever at advokater i pågående plansaker forsøker å tegne et annet bilde av skillet mellom juss og politikk. Disse advokatene kommer sent inn i planprosessen, ofte helt i sluttfasen, når utbygger opplever motstand eller tvil blant kommunens politikere. Da bes advokaten skrive en utredning, hvor det argumenteres ensidig for at kommunene må vedta planen i tråd med utbyggers forventninger.

Vi har lest en rekke slike utredninger, og ser at jussen ofte fremstilles på en upresis eller feilaktig måte. Utredningene er ofte omfattende. Det vises til en rekke rettsavgjørelser og andre rettskilder som grunnlag for påstandene. Verre er at det ofte, implisitt eller eksplisitt, konkluderes med at kommunene ikke har hjemmel til å si nei til planforslaget, og at et nei vil påføre kommunen et erstatningsansvar i millionklassen. Begge deler er feil og ville blitt lett avfeid som grunnløse påstander i domstolene.

Fremstår overbevisende

For lokalpolitikerne, som ikke har juridisk kompetanse, fremstår ofte argumentasjonen som overbevisende. Utredningene bidrar til å skape tvil og usikkerhet blant politikerne, og frykt for å gjøre feil. Det krever både kunnskap og mot til å stå opp mot argumenter fremsatt av en advokat fra et velrennomert advokatfirma. I mangel på det ene eller det andre, er det kanskje tryggest å legge advokatenes narrativ til grunn og votere i tråd med utbyggers ønsker og behov. 

Advokater kan være en viktig ressurs for utbyggere. Plan- og bygningsretten er et komplekst rettsområde, og det er mange rettslige spørsmål som må avklares som ledd i en planprosess. Skal utbyggere bruke advokater, bør dette primært være i form av juridiske rådgivere i saksprosessen, og ikke som aktører som argumenterer rettslig for et bestemt politisk resultat.

Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor skillet mellom juss og politikk er som det er. Et system som legger opp til at lokalpolitikerne i utgangspunktet skal treffe beslutninger om arealbruk, betinger et visst fravær av jussen. Dersom de politiske prioriteringene i et arealplanvedtak var rettslig styrt, ville lokalpolitikerne raskt bli overflødige. Etter dagens system er lokalpolitikerne, gjennom kommunestyret, gitt vide fullmakter til å vedta, endre og oppheve arealplaner. De kan også stanse et planforslag når som helst i prosessen, selv om dette vil innebære at de fører en lite forutsigbar politikk.

Grunn til å være kritisk

Det sentrale er at politikerne er kjent med dette handlingsrommet, og at de ikke blir forledet til å tro at jussen setter grenser. Dette skiller på mange arealplanvedtak fra mange andre vedtak, f.eks. adgangen til å treffe omgjøringsvedtak. Generelt skal det mye til for at forvaltningen kan omgjøre enkeltvedtak. I plan- og bygningsretten er utgangspunktet det motsatte. Her står kommunene nærmest fritt til å endre eller oppheve vedtatte planer – uten at dette utløser krav om erstatning. Dette er slått uttrykkelig fast i lovens forarbeider, og bygger på en grunnleggende prinsipp som er stadfestet av domstolene i flere avgjørelser.

I Stortingets spørretime i november fjor uttalte daværende Kommunal- og distriktminister Sigbjørn Gjelsvik at kommuner som den klare hovedregel «ikkje pliktar å betale erstatning når kommunen endrar arealformålet for eit
område frå byggjeområde til LNFR-formål».

Det er derfor grunn til å være kritisk til advokater som på oppdrag fra utbyggere skriver utredninger eller brev, hvor det feilaktig vises til at kommunen ikke kan stanse et planforslag eller endre vedtatte planer, samt at kommunen vil risikere millionerstatning dersom dette skjer. Samtidig er det svært sjelden å se at slike saker bringes inn for domstolene. Mon tro hvorfor? Svaret er nok enkelt. De fleste advokater ville nok, forhåpentligvis, frarådet sine klienter om å reise søksmål med påstand om at en kommune ikke har hjemmel til å stanse en planprosess eller endre en vedtatt arealplan, samt kreve erstatning hvis dette skjer. Etter vår mening bør det samme utgangspunktet legges til grunn når en advokat blir bedt om å skrive et utredning som er ment å legges frem for lokalpolitikerne i kommunen. For lokalpolitikerne er det krevende å avsløre at advokatene faktisk argumenterer politisk, all den tid argumentene er innpakket i juridisk retorikk.