Da forvaltningslovutvalget la frem sin NOU i fjor, foreslo flertallet å redusere dekningen av advokatbistand. Flertallet mener at det blant annet på bakgrunn av forvaltningens veiledningsplikt og selvstendige utredningsplikt, er rimelig at borgeren betaler sin egen advokat – dersom vedkommende velger å bruke en slik.

Inntil videre gjelder imidlertid forvaltningslovens § 36 fortsatt, og den sier at klageren kan få dekket sakskostnader dersom omgjøringen av vedtaket skyldes forhold som lå innenfor forvaltningens «kontroll» på det opprinnelige vedtakstidspunktet.

Men hva ligger i begrepet «kontroll»? Det var tema i en sak Borgarting lagmannsrett avgjorde i mai, og som nå er anket til Høyesterett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trenger avklaring

Saken gjaldt en kvinne som opprinnelig hadde fått avslag på uføretrygd, men som senere fikk vedtaket omgjort i NAV Klageinstans. I denne prosessen benyttet hun advokat Olav Lægreid.

Staten mener hun ikke har krav på å få dekket Lægreids regninger, ettersom omgjøringen var basert på en ny rapport, som kom etter avslaget. Dette var et forhold som etter statens syn var utenfor NAVs «kontroll».

wessel-aas jon.jpg
Jon Wessel-Aas.

– Etter Advokatforeningens syn er denne saken – slik den står etter lagmannsrettens dom – godt egnet til å avklare hvordan forvaltningsloven § 36 første ledd og dets kontroll-begrep skal tolkes, sier foreningens leder, Jon Wessel-Aas.

Han forteller at spørsmålet ikke har vært behandlet av Høyesterett, til tross for at bestemmelsen har eksistert siden 1995.

Tolkes strengt

– I forvaltningspraksis kan det synes som om bestemmelsen er tolket så strengt – i disfavør av borgerne – at forvaltningen, i mange sakstyper, gjennom hvordan den velger å saksbehandle klager og begrunne omgjøring av vedtak til gunst for borgeren, i realiteten kan styre seg unna sakskostnadsansvar i mange saker. Det er etter vårt syn i strid med både bestemmelsens ordlyd, og dens formål.

Han mener saken har betydning for borgerens reelle adgang til å utfordre tyngende forvaltningsvedtak.

– Den har også betydning for våre medlemmer, advokatene, som skal bistå borgere i slike saker, der borgerens mulighet til å betale for bistanden ofte er helt eller delvis betinget av at staten dekker saksomkostningene dersom en klage fører frem. Det er derfor godt forankret i formålsbestemmelsen i våre vedtekter, når vi erklærer partshjelp i saken, sier Wessel-Aas.

Økende grad av avslag

I ankeerklæringen fra advokat Olav Lægreid, fremkommer at NAV avslo 14,6 prosent av sakskostnadskravene i 2017. I årene etter har andelen vært 19,4 prosent, 23,8 prosent og senest 24,8 prosent.

Olav-Lægreid1-1.png
Olav Lægreid.

– Jeg mener vi har kunnet observere en praksisendring på dette punktet, der terskelen for å få innvilget sakskostnader har vært stigende, sier Lægreid.

Han får støtte fra Advokatforeningen, som i partshjelperklæringen skriver:

«Kostnader til å få rettet uriktige vedtak, bør anses som en produksjonsomkostning som staten kan pulverisere på fellesskapet. Den enkelte som tilfeldigvis rammes, må ikke ta regningen selv. Uten at lovgiver har gitt uttrykk for at anvendelsen av fvl. § 36 skal strammes inn, er det det som faktisk har skjedd de senere år. Dette skyldes blant annet en streng(ere) praktisering av kontrollunntaket i fvl. § 36, som i så fall – dersom det (mot formodning) er rettskildemessig dekning for det – bør sanksjoneres av Høyesterett. Fvl. § 36 er en viktig bestemmelse for alle private parter som må pådra seg kostnader for å få rettet uriktige vedtak gjennom klage, og den gjelder på de aller fleste områder i forvaltningsretten.»

Hvorvidt saken slipper inn til behandling, er ikke avgjort.