Denne artikkelen er publisert i siste utgave av tidsskriftet Arbeidsrett. Forfatteren er cand. jur. 2001 (UiB), ph.d. 2016 (UiO), og arbeider som advokat i NHOs advokattjenester. Synspunktene i artikkelen står for forfatterens egen regning.
Stillingen som tredje faste fagdommer i Arbeidsretten er ledig, etter at nåværende dommer er utnevnt som lagdommer i Borgarting lagmannsrett.[1] Arbeidsretten er en liten og spesialisert domstol med en begrenset fagkrets. Domstolen har bare tre faste fagdommere, men har i den enkelte sak i tillegg fire dommere oppnevnt etter innstilling fra partene i arbeidslivet, to fra arbeidstakersiden og to fra arbeidsgiversiden, jf. arbeidstvistloven § 37 jf. § 39.[2]
Selv om kollektiv arbeidsrett er det mest spennende fagfeltet som tenkes kan, er det et faktum at det er forholdsvis få personer som arbeider mye med faget. Når domstolen er liten og fagkretsen begrenset, er det derfor alltid en viss spenning knyttet til hvem som kan tenkes å ville søke en slik stilling.
Jeg skal ikke komme med forslag til kandidater. I stedet foreslår jeg at stillingen blir forbeholdt en gruppe tilkalte «akademiker-dommere», som forsker eller underviser i arbeidsrett ved ett av våre universiteter. Begrunnelsen for dette forslaget er behovet for å øke og styrke fagmiljøet som arbeider med arbeidsrett. Akademikere kan ha glede og nytte av praktiske problemstillinger og dommere kan interesse av akademiske problemstillinger. Man skal ikke se bort fra at en slik ordning kan gagne både Arbeidsretten og det akademiske miljøet.
Til tross for betydningen av arbeidsrett i dagliglivet for folk flest, har arbeidsrett som akademisk disiplin vært et lite fag i Norge.[3] Det er ikke uten grunn at Arbeidsdepartementet gjennom en 10 års periode har finansiert et eget prosjekt ved UiO som er kalt «Arbeidsrettslig fagutvikling» (ARFA). Prosjektets formål var å styrke fagområdet generelt, å bevare og utvikle kunnskaper på høyt nivå, bygge kompetanse på nye temaer og etablere et solid internasjonalt nettverk. Prosjektet ble videreført i 2018 for 10 nye år, men i noe begrenset omfang (ARFA II). For ordens skyld nevner jeg at jeg var en av stipendiatene som ble finansiert gjennom ARFA.[4]
Mitt forslag bygger på idéene i ARFA. Ved å knytte forskningsmiljøene innen arbeidsrett og Arbeidsretten tettere sammen, kan fagmiljøet økes og kunnskaper bevares og utvikles. Et slikt forslag vil nok bli møtt med kritikk. Noen vil sikkert trekke historiske paralleller til den gang en professor i arbeidsrett ved UiO, samtidig var både dommer i Arbeidsretten og formann i Arbeidsrettsrådet. Det sies at Kristen Andersen var en dominerende person som ledet Arbeidsretten med sterk vilje.[5] Og hans tre sentrale roller innen arbeidsrettsfaget - som dertil strakte seg over nesten 30 år - bidro nok til denne oppfatningen. Utnevnelse av dommere til Arbeidsretten har derfor vært gjenstand for diskusjon i flere omganger.[6] Men det er snart 40 år siden Kristen Andersen gikk av som leder i Arbeidsretten. Men jeg ser motforestillingene, og foreslår derfor at ordningen blir gjort midlertidig. En periode med en gruppe tilkalte akademiker-dommere kan gjøres tidsbegrenset til for eksempel 5 år. Innen den tid får vi tro og håpe at arbeidsrettsmiljøet har vokst seg stort og sterkt.
[1] Offisielt fra statsrådet 15. mai 2018
[2] Lov om arbeidstvister 27. januar 2012 nr. 9.
[3] For en generell fremstilling av utviklingen av arbeidsrett som faglig disiplin, se Stein Evju, Arbeidsrett VOL IX, nr. 1, 2012: Arbeidsrettsdisiplinen og arbeidsrettsforskningen i tilbakeblikk – Utviklingen av faget og forskningen fra fortid til nåtid, s. 1-29.
[5] Kristin Alsos, Åsmund Arup Seip, Pål Nygaard, I arbeidsfredens tjeneste - Arbeidsretten gjennom 100 år, s. 355.
[6] Henning Jakhelln, Dommerutnevnelser i Arbeidsretten og rettens posisjon, Lov og Rett 1980, s. 1-2. Se generelt om dommerutnevnelser i Arbeidsretten i Kristin Alsos, Åsmund Arup Seip, Pål Nygaard, I arbeidsfredens tjeneste - Arbeidsretten gjennom 100 år, s. 355-361.
.jpg.jpeg?quality=85)
.JPG.jpeg?quality=85)
