Aleris-dommen: Vern mot egen vilje?

Artikkkelforfatteren er tidligere vitenskapelig assistent ved Institutt for privatrett.

Den mye omtalte Aleris-saken fikk sin foreløpige konklusjon da Oslo tingrett avsa dom onsdag 21. august. Av de 24 saksøkerne, ble elleve ansett som arbeidstakere og syv som oppdragstakere. For de resterende var det ikke nødvendig for retten å ta stilling til spørsmålet i det hele tatt. Det avgjørende momentet synes i stor grad å være i hvilken grad den enkeltes valg om å forbli oppdragstaker og ikke ansatt, bygde på et «informert og vel overveid» beslutningsgrunnlag.

Aleris-saken i et nøtteskall

De 24 saksøkerne jobbet for Aleris på ulike døgnbemannede omsorgsboliger innenfor rus og psykiatri. Aleris leverte bo- og omsorgstjenester på bakgrunn av avtale med kommunene, mens saksøkerne på sin side var tilknyttet Aleris gjennom oppdragsavtaler ved egne enkeltpersonforetak. De var på denne måten organisert som selvstendig næringsdrivende konsulenter.

Saksøkernes påstander strekker seg over 51 sider i dommen, men hviler grunnleggende på spørsmålet om miljøarbeiderne i Aleris i realiteten er arbeidstakere. Den rettslige klassifiseringen som arbeidstaker utløser en serie av krav på alt fra lønnsytelser og feriepenger til etterinnmelding i Aleris’ tjenestepensjonsordning. 16 av saksøkerne krevde også erstatning for enten usaklig oppsigelse, avskjed eller endringsoppsigelse, avhengig av hvordan tilknytningsforholdet ble brakt til opphør.

Arbeids- eller oppdragstaker?

Etter arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd er arbeidstaker «enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste». Ordlyden peker på det avhengighets- og underordningsforholdet som kjennetegner tradisjonelle arbeidsforhold. Begrepet må avgrenses mot selvstendige oppdragstakere. Dette beror på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering, med utgangspunkt i en syv-punktsliste oppstilt i forarbeidene til arbeidsmiljøloven.

Ettersom loven ikke kan fravikes i avtale mellom partene, er det ikke avgjørende om man formelt har betegnet eller oppfattet tilknytningsforholdet som et selvstendig konsulentforhold. Det er de underliggende realitetene i tilknytningsforholdet som bestemmer om man befinner seg innenfor eller utenfor lovens arbeidstakerbegrep.

Ved gjennomlesning av dommen, er det lett å mistenke at retten er skeptisk til om formålet bak vernelovgivningen gjør seg gjeldende for alle de 24 saksøkerne. Retten viser til at begrensninger i avtalefriheten på arbeidsrettens område blant annet skyldes at man skal «sikre at arbeidstakere ikke blir utsatt for et press mot å godta andre tilknytningsformer», og at lovens arbeidstakerbegrep har den grunnleggende funksjon å utpeke hvem som har krav på vern. Men hvordan stiller det seg for personer som har foretatt et bevisst og informert valg om å være oppdragstaker framfor ansatt? Har disse et vernebehov på lik linje med arbeidstakere «flest»?

Før spørsmålet kommer på spissen, drøfter retten mer velkjente momenter i arbeidstakervurderingen. Det legges til grunn at saksøkerne i hovedsak hadde personlig arbeidsplikt og var både faktisk og rettslig underlagt Aleris’ ledelse og kontroll. Begge momenter taler sterkt i retning av arbeidstakerforhold. For de fleste av de elleve saksøkerne som blir vurdert som arbeidstakere, blir disse omstendighetene også avgjørende for utfallet.

Saksøkers eget valg

Tingretten beveger seg deretter utenfor momentene i syv-punktlisten. Retten slår fast at det å være oppdragstaker består av fordeler og ulemper. På den ene siden finner en de «strukturelle svakhetene» ved å være oppdragstaker kontra arbeidstaker. Eksempler er mangelen på stillingsvern, fraværet av regulert hviletid og uforutsigbarheten ved å ikke ha rett til å jobbe fast turnus. I tillegg kommer manglende sykepenger og pensjonsopptjening. På den andre siden kunne oppdragstakere heve langt høyere timehonorar enn ansatte i tilsvarende stilling. De hadde samtidig økt fleksibilitet og frihet til å jobbe når de selv ønsket.

Retten viser til at for noen av saksøkerne medførte konsulentordningen at de var mer tilbakeholdne med å varsle om problematiske forhold og var redde for å fremstå som «vanskelige» i frykt for å ikke bli tilbudt oppdrag. Andre hadde tilsynelatende aktivt utnyttet det spillerommet denne ordningen brakte med seg, enten i form av fleksible arbeidstider, høyere lønn eller muligheten til å jobbe for flere oppdragsgivere samtidig. For den sistnevnte gruppen var klassifiseringen som oppdragstaker et bevisst og ønsket valg, og de var uinteresserte i å gå over i mer alminnelige ansettelsesforhold. 

Det er et viktig faktisk poeng i dommen at Aleris gjentatte ganger hadde oppfordret miljøarbeiderne til å søke fast ansettelse i stedet for oppdragsavtaler. I de aller fleste tilfellene uttrykte imidlertid saksøkerne at de ikke var interesserte, enten på grunn av for lav lønn eller mangelen på fleksibilitet. De som ønsket fast ansettelse, fikk på sin side tilbud om det.

Med disse spesielle omstendighetene som bakgrunn, stod retten overfor en betydelig utfordring – er det i det hele tatt rom for å vektlegge saksøkernes eget valg av tilknytningsform i arbeidstakervurderingen? Og hvilke momenter skal da vurderes, uten at man samtidig undergraver de vernehensyn lovens ufravikelighet bygger på og bare rammer den reelle frivilligheten? 

Saksøkernes prosessfullmektig avviste at momentet hadde betydning i det hele tatt med den begrunnelse at ufravikelighetsprinsippet stenger for muligheten til å vektlegge personens egne valg og ønsker om tilknytningsform. Det ble anført at det ikke er adgang til å avtale seg vekk fra vernelovgivningen – uansett hvor mye den enkelte skulle se seg tjent med dette.

Argumentasjonen er prinsipiell, men tilbakevises av retten. Det konkluderes med at det må utvises stor varsomhet med å legge vekt på den enkeltes ønske om å være oppdragstaker, men at ufravikelighetsprinsippet ikke kan forstås så kategorisk at oppdragstakerens eget ønske alltid er uten betydning. Tingretten legger til grunn at ønsket om å være oppdragstaker og motviljen mot å være arbeidstaker er et relevant moment, så lenge det er tale om et «reelt valg», som er resultat av en «godt informert og vel overveid beslutning». For disse tjenesteyterne slår ikke vernehensyn inn med samme styrke – de har ikke nødvendigvis et berettiget vernebehov. Dette krever imidlertid at man har konkrete holdepunkter for at den enkelte har tatt et bevisst valg basert på «solid kunnskap» om hva mangelen på arbeidsrettslig vern innebærer og at man er sikker på at de ikke har undervurdert «de strukturelle svakhetene» ved å være oppdragstaker.

Aleris blir på sin side frikjent for «spekulasjonshensikt» i måten de har organisert virksomheten på. Retten legger til grunn at konsulentbruken i Aleris hverken var økonomisk motivert eller begrunnet i et ønske om å omgå stillingsvernet. Til tross for inntrykket som er skapt av Aleris i media, mener tingretten at saksøkerne ikke har blitt utnyttet av en kynisk aktør, som kun er på utkikk etter å kutte kostnader og maksimere profitt på bekostning av sine oppdragstakere og brukere.

Tilfeldige utfall

Rettens vurdering av om den enkelte har foretatt et «reelt valg», innbyr til vanskelige grensedragninger mellom de ulike saksøkerne. Den vanskelige og skjønnsmessige vurderingen illustreres godt ved å sammenligne utfallet for to av saksøkerne. Den ene var en student som var klar på at han ikke ønsket ansettelse fordi han verdsatte fleksibiliteten oppdragstakerforholdet ga ham. Retten kom likevel til at studenten var arbeidstaker fordi han ikke kunne ta et veloverveid og informert valg da han manglet erfaring som oppdragstaker før han begynte i Aleris. Motsatt var tilfellet for en eldre miljøarbeider. Valget om å være oppdragstaker virket etter rettens syn «gjennomtenkt og basert på god innsikt i hvilke fordeler og ulemper det har for ham». Verneformålet kunne ikke da tilsi at arbeidstakerbegrepet skulle strekkes så langt at han ble vernet «mot sin vilje». Skinner det igjennom at retten mener naive ungdommer må vernes mens eldre og kyniske får seile sin egen sjø?

For en utenforstående er det i det hele tatt ikke alltid like lett å skjønne hvorfor den ene saksøkeren er vurdert som arbeidstaker, mens den neste er oppdragstaker. Vurderingen tingretten legger opp til i denne saken kan fort bli for uklar og lite håndterbar i praksis dersom forskjellen mellom rettslig klassifisering beror på rettens vurdering av om du forstod godt nok hvilke rettigheter du egentlig sa fra deg.

Legger man det prinsipielle spørsmålet til side et øyeblikk, er det kanskje forståelig at retten argumenterer som den gjør. Selv om det ikke gjelder alle, fremstår det noe paradoksalt at enkelte av saksøkerne åpenbart har nytt godt av å ha vært oppdragstakere og konsekvent takket nei til ansettelsestilbud fra Aleris, og i etterkant krever erstatning fordi de anser seg som arbeidstakere. Tanken ledes fort i retning av argumentasjon av typen «Ja, takk – begge deler». Problemstillingen har heller ikke dukket opp i de høyere domstoler tidligere. Dette skyldes sannsynligvis, som tingretten noe syrlig bemerker, at krav etter vernelovgivningen sjelden reises av oppdragstakere som ikke selv har ønsket å være arbeidstakere.

Det er nok uansett sannsynlig at saksøkerne ønsker å anke denne avgjørelsen. Dommen etterlater spørsmål som nødvendiggjør ytterligere avklaring rundt rekkevidden av lovens ufravikelighetsprinsipp og i hvilken grad det er rom for å vektlegge personens «eget valg» av tilknytningsform i arbeidstakervurderingen. Siste ord i Aleris-saken er nok dermed ikke sagt – hverken i domstolene, ei heller i valgkampen fremover.