Den 30. mars 2022 dømte Borgarting lagmannsrett under dissens en 57 år gammel mann («Lars») til fengsel i 10 år og 6 måneder for drap. Han hadde siktet på sin tidligere kjæreste med en hagle og tatt ladegrep, hvorpå hagla gikk av på grunn av en feil på våpenet. Oslo tingrett var tidligere kommet til at det ikke var ført bevis for forsettlig drap, og hadde dømt mannen til 3 år og 7 måneders fengsel for uaktsom forvoldelse av kvinnens død. Mindretallet (én fagdommer og én legdommer) i lagmannsretten var enig med tingretten. Høyesteretts ankeutvalg ga ikke samtykke til å fremme den domfeltes anke over straffekravet, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum (HR-2022-1487-U). Ankeutvalget begrunnet altså ikke avgjørelsen.

Lagmannsretten la til grunn at «Lars» ikke fyrte av våpenet, men at skuddene gikk av da han klappet sammen våpenet etter lading. Saken reiser viktige spørsmål om tolkingen av straffeloven § 22 om forsett. Flere fagfolk har i VG fremholdt at den riktige løsningen syntes å være enten domfellelse for uaktsomt drap, eller drapsforsøk. Professor Jørn Jacobsen har i sin blogg problematisert lagmannsrettens flertalls tolking av adekvanslæren.

Mye taler for at det ville vært riktig å tillate anken fremmet allerede etter straffeprosessloven § 323 første ledd første og andre punktum. Spørsmålet jeg tar opp her, er imidlertid om ikke Høyesteretts ankeutvalg var forpliktet til enten å fremme anken, eller å realitetsbehandle den og eventuelt begrunne nektelsen.

Det følger av straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum at anke fra en tiltalt som er frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten, bare kan nektes fremmet dersom Høyesteretts ankeutvalg finner det klart at anken ikke vil føre frem. Etter § 323 andre ledd andre punktum skal en slik nektelse være begrunnet. Regelen er gitt for å sikre tiltaltes rett til to-instansbehandling etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5.

Dersom tiltalte ble dømt for et annet forhold i lagmannsretten enn i tingretten, gjelder regelen om at ankeutvalget skal realitetsbehandle anken hvis det ikke fremmer den for Høyesterett. Høyesterett har i flere avgjørelser fremholdt at det er straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum som regulerer ankeutvalgets behandling der tingretten har nedsubsumert til et mindre alvorlig lovbrudd, men lagmannsretten har dømt etter det strengere straffebudet i tiltalen. Eksempelvis har Høyesteretts ankeutvalg lagt til grunn at det måtte realitetsvurdere den domfeltes anke der tiltalte i tingretten var dømt for legemsfornærmelse, men i lagmannsretten for voldtekt.

Er så forsettlig drap etter straffeloven § 275 et annet forhold enn uaktsom forvoldelse av en annens død (§ 281), slik at Høyesteretts ankeutvalg skulle ha realitetsvurdert domfeltes anke?

De beskyttede interessene er de samme, og den objektive handlingen den samme. Men forskjellen på en uaktsom og en forsettlig handling som har ført til et annet menneskes død, er svært stor, både praktisk og prinsipielt. Lovgiveren har veket tilbake for å bruke uttrykket «drepe» i straffeloven § 281.

Strafferammen for overtredelse av straffeloven § 281 er fengsel i 6 år, mens straffeloven § 275 kan straffes med fra 8 til 21 års fengsel. Straffenivået er også svært forskjellig, noe denne saken viser. Straffen ble omtrent tre ganger så lang i lagmannsretten som i tingretten.

Nylig behandlet Høyesteretts ankeutvalg anke fra en domfelt som var tiltalt for drapsforsøk (straffeloven § 275 jf. § 16). Tingretten hadde derimot dømt ham for uaktsom forvoldelse av betydelig kroppsskade (straffeloven § 280). Etter påtalemyndighetens anke dømte lagmannsretten tiltalte for drapsforsøk, i samsvar med tiltalebeslutningen. Høyesteretts ankeutvalg uttalte: «Fordi ulikheten i strafferammer er betydelig og lagmannsretten dømte etter det strengeste straffebudet, er ankeutvalget kommet til at tiltalte her har ankerett for domfellelsen».

Situasjonen er svært parallell til saken om «Lars», og det er vanskelig å se hvorfor det ikke skulle være plikt til å realitetsbehandle anken og eventuelt begrunne et avslag.

Mye taler for at Høyesteretts ankeutvalg begikk et menneskerettsbrudd ved ikke å realitetsbehandle anken fra «Lars». Dersom han begjærer omgjøring av nektelsen, bør ankeutvalget ta stilling til den på nytt – og etter mitt syn fremme anken til behandling i Høyesterett.