I Rett24 3. juni refereres at Stortinget nå vil anmode regjeringen å utrede endringer i meddommerordningen for arbeidsrettssaker, med sikte på tilfeldig oppnevning. Dette kan bli innført i stedet for at partene foreslår hver sine meddommere, slik ordningen er i dag. Advokat Nicolay Skarning og SMB Norge har tatt initiativ til forslaget. Skarning begrunner det i manglende habilitet.

Habilitetsmessige problemer ved nærhet mellom part, advokat og oppnevnt meddommer er lett å tenke seg. Eksempelet er at saker som prosederes av LO juridisk blir satt med meddommere som er ansatt i LOs forbund. LOs forbund vil normalt være klienter av LO juridisk. Det kan skape en uheldig binding mellom meddommer og den ene parten i saken.

Det er imidlertid neppe riktig tiltak å gå over til et tilfeldighetsprinsipp for oppnevning av meddommere. Det vil svekke formålet med meddommerordningen, som allerede i dag er begrenset ivaretatt.

Formålet med ordningen er å sikre retten sakkyndighet på arbeidslivets forhold ved vurdering av arbeidsrettssakene. Men partene pålegges i dag ofte meddommere som ikke kjenner verken bransjen eller yrket saken gjelder. Dermed får treffende sakkyndighet ofte ikke plass ved dommerbordet. Det er økt sakkyndig kompetanse som behøves, ikke at dette svekkes.

Personene i utvalget er oppnevnt av hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Det er dermed de alene som definerer hvilke fag, bransjer og stillingstyper som blir dekket av kandidatene i utvalgene. Dette er ikke representativt for bredden i hele det norske arbeidslivet. Det er mange bransjer og stillingstyper som faller utenfor dagens system. Partene er samtidig bundet til utvalget, og kan ikke foreslå andre kandidater. Og meddommere skal det være, med mindre partene og retten er enige om at det kan utelates.

I praksis er det ofte vanskelig å finne meddommere som har relevant erfaringsbakgrunn og kompetanse på det som skal vurderes konkret i den enkelte sak. Det gir for eksempel liten sakkyndig verdi for retten å oppnevne en sykepleier for å vurdere oppsigelse av en daglig leder og grunder i et oppstartselskap. Alternativt at en butikksjef med utelukkende bakgrunn fra dagligvarebransjen blir oppnevnt for å vurdere oppsigelse av en sykepleier i offentlig virksomhet. Forholdene er veldig forskjellige.

Når begrunnelsen for meddommerordningen er å bringe inn sakkyndighet i rettens vurderinger bør det sikre kompetanse ut over det folk flest og dommere flest har. Den kompetansen må jo være relevant for saken som skal avgjøres. Her kommer vi ofte til kort i mange arbeidsrettssaker i og med at det ikke er meddommere i utvalget som har noen erfaring fra den bransjen eller den stillingstypen som saken gjelder.

Dette synes også å være en del av SMB Norge sitt anliggende – at meddommerutvalgene ikke er representative i forhold til deres medlemsbedrifter.

Det å gjøre oppnevningen av meddommere tilfeldig, vil generelt bety en svekkelse av sakkyndigheten som behøves i komplekse stillingsvernsaker for domstolene. Det må derfor unngås.

I stedet bør utvalgene utvides slik at flere bransjer og stillingstyper dekkes. Det bør vurderes å åpne for å oppnevne meddommere som ikke er foreslått av hovedorganisasjonene. Da kan bransjekompetanse og forståelse av stillingsforhold på nye områder i arbeidslivet tilføres retten. Da vil også meddommernes kompetanse få reell verdi for rettens vurderinger i langt flere arbeidsrettssaker.

Det er mer formålstjenlig å møte Skarnings synspunkt om habilitetsutfordringer med å skjerpe habilitetskravene til meddommerne. Selv har jeg aldri innstilt på utvelgelse av en meddommer som jeg eller parten har relasjoner til fra tidligere. Det er derimot ingen klare regler som forbyr det.

Muligens bør vi som advokater ha et våknere øye til meddommernes habilitet i enkeltsaker. Men, det er ofte vanskelig for parter og advokater å stille nærgående spørsmål til en meddommer om habilitet, da det lett kan oppfattes som kritikk. Frykten er at det skal virke negativt inn på avgjørelsen i saken. Meddommerne bør derfor kunne forventes å være transparente om sine relasjoner. Det bør skje på eget initiativ fra rettens side. Da kan habiliteten i praksis styrkes samtidig som behovet for sakkyndighet i retten ivaretas.