«Arv og miljø» – om bruk av levende modeller i litteratur, teater mm.

Den nationale scene i Bergen setter opp stykket «Arv og miljø», en dramatisering av Vigdis Hjorts roman med samme tittel. Familien har varslet søksmål mot teateret, Før jeg går videre, må jeg ta det forbehold at jeg verken har lest boken eller sett teaterstykket, og kan derfor ikke mene noe konkret om disse.

Som mange vil huske, skapte utgivelsen av romanen mye debatt. Det ble hevdet at Vigdis Hjort i romanen beskyldte sin far for seksuelle overgrep, noe hun benektet. Søsteren Helga Hjort kom med et svar i form av romanen «Fri vilje», hvor hun ville ta familien i forsvar. Heller ikke den boken har jeg lest.

Den typiske krenkelse av privatlivet er at man offentlig omtaler sanne, private forhold. Hvis man hadde ment at det ble fremsatt usanne beskyldninger, da hadde det ikke vært spørsmål om krenkelse av privatlivet, men om ærekrenkelse.

Bruk av levende modell i romaner, teater og film, er ikke uvanlig. Jeg vil tro at de fleste forfattere bruker levende modeller. Ofte settes karakterene sammen med trekk fra flere ulike personer, slik at de ikke blir så lett gjenkjennelige. Da Agnar Mykles roman «Sangen om den røde rubin» kom ut, var det ikke bare de seksuelle skildringene folk reagerte på. Mange reagerte også på at det var sterkt gjenkjennelige personer fra miljøet på Handelshøgskolen i Bergen.

Willy Dahl skriver dette i Norges litteraturhistorie, bind 6 «Vår egen tid.  1940-1970», s. 92. Oslo, Cappelen 1975. :

 «Straks Sangen om den røde rubin kom ut, tok en rekke anmeldere avstand fra den på ett bestemt punkt: Den kan leses som en nøkkelroman, med lett gjenkjennelige figurer fra miljøet i Bergen. (…) Forfatteren benektet energisk at det dreide seg om en nøkkelroman. For dem som kjente miljøet, var det ikke lett å ta benektelsen for god fisk.»

I sin bok  «Velstand – og nye farer», Det skjedde i Norge Bind 2, 1952-61, skriver Yngvar Ustvedt på s. 455-456.

«Så skjedde det at redaktør Per Monsen i Arbeiderbladet trådte fram og erklærte at både han, lektor Trygve Bull og en rekke av deres venner og bekjente i Bergen var blitt portrettert i boken på en slik måte at det var umulig ikke å kjenne dem igjen. (…)

Professor Johan Vogt – som selv hadde den ære å kjenne redaktør Monsen – hadde ikke vært et øyeblikk i tvil om at redaktøren var portrettert. Men hva så? spurte Vogt. Når ble det forbudt å bruke levende modell i norsk litteratur? Monsens forargelse over selve prinsippet om bruk av levende modell vitnet om en grad av uvitenhet som overrasket Vogt. ‘Må det virkelig være påkrevd å belære denne mann at Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Alexander Kielland, Arne Garborg og Gunnar Heiberg har betjent seg av levende modeller i sine verker i et slikt omfang at det lar seg gjøre å skrive en Norges-historie bare på grunnlag av denne skjønnlitteratur?’»

I sin omtale av saken i boken «Medierett for journalister» skriver Nils Øy på s. 321 at  Per Monsen uttalte seg i intervju med Aftenpostens aftenutgave 20. juni 1957. Nils Øy gir en rekke eksempler på bruk av levende modeller, og skriver at minst 20 bøker har vært forsøkt stanset med rettslige midler siden 1900, og at saksøker har fått medhold i å stanse bøkene i 12 saker. Jeg har ikke gått gjennom disse sakene. I den grad det dreier seg om namsrettsavgjørelser er de uansett rettskildemessig uinteressante.

Dommen i Rt-2010-258 gjaldt et lokalhistorisk verk. En av de omtalte, forfatterens tidligere ektefelle, mente at deler av innholdet i boken krenket hennes privatliv. Om rettsstridsvurderingen, det vi på et litt mer folkelig, men litt mindre presist språk kan kalle krenkelsesvurderingen, skriver førstvoterende:

 «(58) Det er i rettspraksis gitt en klar anvisning på at det må anvendes en objektiv norm ved vurderingen av om en meddelelse er rettsstridig. Jeg viser til Rt-1960-1147 der det heter at «det ikke kan gjøre noen forandring om meddelelsen har virket krenkende for saksøkeren, dersom den etter en alminnelig vurdering ikke har hatt karakter av et utilbørlig inngrep i privatlivets fred». As personlige opplevelse av å ha fått sitt privatliv krenket, er altså ikke tilstrekkelig til at det foreligger rettsstrid.» 

Det er en ganske objektiv vurdering av en eventuell krenkelse. En personlig opplevelse av at man er krenket, er ikke tilstrekkelig. Det er få saker hvor noen i Høyesterett har blitt dømt for krenkelse av privatlivets fred. Fra nyere tid er det Big Brother dommen fra 2007,  Rt-2007-687, hvor Se og Hør skrev om et skrantende forhold mellom to langt ute i alfabetet-kjendiser, som ikke var kjent for annet enn å være de første i et reality-program som hadde sex på TV. I Rt-2008-489 Plata ble et TV-innslag i NRK ansett for å krenke privatlivet til et barn som helt uforskyldt ble trukket inn hendelsen. Men den saken er så spesiell at den ikke gir noe veiledning for et teaterstykke.

I Vigdis Hjorts roman er ikke familiemedlemmer identifisert med deres navn. I den graden man skal tro kulturkommentator Agnes Moxnes i NRK P2 i Kulturnytt 30. januar 2019, og jeg ser ingen grunn til ikke å gjøre det, er det særlig Helga Hjorth som i sin tilsvarsroman knytter hendelsene i «Arv og miljø» til mindre hyggelige sider i familien Hjorts indre liv. De kunne ha avvist det hele som «løgn og forbannet dikt», men hevder i stedet at det er en krenkelse av deres privatliv.  Søksmålet bekrefter på en måte at dette gjelder hendelser som faktisk har skjedd i familien Hjorth.

Det er uansett underlig at de velger å saksøke teateret, som setter opp en dramatisert versjon av romanen, og ikke forfatteren Vigdis Hjorth. Det er neppe fristende for en mor å saksøke sin datter for slikt, selv om Vigdis Hjorth sier at hun brøt med familien for 30 år siden, og at de ikke lenger kjenner hverandre. Den eventuell krenkelsen, at private forhold ble bragt ut i offentligheten, skjedde eventuelt ved at boken ble utgitt, ikke ved at historien gjentas i en dramatisert form på en scene.

Det er en viss parallell i den kjente dommen om «To mistenkelige personer» fra 1952,  Rt-1952-1217. Tancred Ibsen laget filmen «To mistenkelige personer» med utgangspunkt i Gunnar Larsens roman «To mistenkelige personer». Romanen, og dermed også filmen, hadde store likhetspunkter med hendelsesforløpet i en drapssak fra 1926, omtalt som «Lensmannsmordet». En person som var dømt i saken, som hadde sonet sin dom, flyttet til en annen kant av landet, skiftet navn og stiftet familie, leste en avisnotis om filmatiseringen, og krevde filmen stanset, noe han fikk medhold i.

I rettskildelæren er denne dommen et fremtredende eksempel på domstolenes rettsskapende virksomhet. En domstol må ta standpunkt til det spørsmålet den får seg forelagt, og må avgjøre saken ut fra sitt beste juridiske skjønn. Når den må ta stilling til en konflikt som domstolene ikke tidligere har tatt standpunkt til, og hvor det ikke finnes lovgivning, vil domstolen være rettsskapende, uansett hvilket resultat den måtte lande på. Ved denne dommen etablerte Høyesterett det som omtales som det ulovfestede personlighetsvern. Selv synes jeg flertallets syn er svakt begrunnet, og det er påfallende at ytringsfrihet eller kunstnerisk frihet ikke drøftes i dommen. Nå skal det legges til at Grl§ 100 den gangen sa at «Trykkefrihet bør finne sted», ikke «ytringsfrihet» som den sier i dag.

Jeg synes mindretallet, dommer Thrap, treffer bedre enn flertallet, når han i sitt votum bl.a. skriver:

«Jeg finner også grunn til å fremheve at filmen ikke inneholder de rette  navn på de personer som tok del i det virkelige drama. Det er ingen  opplysninger i filmen om ankemotpartens nåværende navn, familieforhold,  oppholdssted eller yrke; det er ikke lagt an på å skape personlikhet, og  filmen inneholder ingen andre opplysninger som kan tjene til  ankemotpartens identifikasjon».

Dommen om to mistenkelige personer kunne uansett ikke vært avsagt med samme resultat i dag. I Grl § 100, annet ledd, siste punktum, heter det: «Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov». Dette lovskravet fantes ikke i Grl § 100, slik den lød før 2004. Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som ikke var vedtatt da Høyesterett avsa sin dom om To mistenkelige personer, sier også i art 10 nr. 2 at innskreninger i ytringsfriheten skal være fastsatt i lov. Ytringsfriheten har også fått langt større gjennomslag i dag enn den hadde for bare ganske få år siden.

I Rt-2012-1211 gir Høyesteretts ankeutvalg sin tilslutning til følgende formulering fra lagmannsretten:

 «Lagmannsretten vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en begrensing av ytringsfriheten.»

Nå er ikke den aktuelle saken en straffesak, men det kreves likevel lovhjemmel for å innskrenke ytringsfriheten. Noen slik lovhjemmel, annet enn bestemmelsene om privatlivets fred i skadeserstatningsloven § 3-6, er ikke jeg i stand til å finne. Etter min vurdering er det ganske åpenbart at krav basert på disse bestemmelsene ikke kan føre fram.