Stipendiat i trygderett Eivind Helland Marienborg skriver i en kronikk på Rett24 at Tolley-dommen kanskje ikke avklarer så mye i NAV-saken.

Marienborg har rett i at Tolley-dommen ikke besvarer alle spørsmål om eksport av trygdeytelser, men ender dessverre opp med bemerkninger som utgjør en avsporing. Når han skriver at vi ikke kan si hvor mye av våre trygdeordninger som vil stå seg «før Norges konkrete situasjon forelegges EFTA-domstolen», skaper han unødvendig tvil om forståelsen av EØS-reglene.

Det er klart at det går an å hevde at intet rettslig spørsmål er avklart før det er avgjort av en domstol med kompetanse til å dømme i siste instans. Et slikt standpunkt har likevel stort sett bare akademisk interesse. De fleste er interessert i å holde seg innenfor gjeldende rettsregler, uten å til stadighet måtte gå til domstolene for å avklare jussen. Den norske staten har en forpliktelse til (og antakeligvis også interesse i) å etterleve EØS-avtalen lojalt. Da er det liten grunn til å reise unødvendig tvil om adgangen til å stille et vilkår om opphold i Norge for å ha rett til disse trygdeytelsene.

Tilbake på sporet

Hvis avtalen skal etterleves lojalt også før en eventuell EFTA-dom, er det tydelige spor å følge:

  • Det EØSrettslige utgangspunktet er krystallklart, og har vært det fra 1992. St. prp 100 (1991-92) skrev det slik: «Opptjente kontantytelser skal utbetales uavhengig av hvilket EF-land vedkommende er bosatt i eller tar opphold i senere».
  • EUdomstolen har i mer enn 50 år tolket tilsvarende bestemmelser i EU-retten, og allerede i sak 61/65 slo den ned på nasjonale vilkår om bosted som hindret eksport av ytelser til trygdemottakere på flyttefot innad i EU.
  • Ordlyden i den nå velkjente artikkel 21 i forordning 883/04 beskytter både de som er «bosat» og de som «oppholder seg i» en annen EØSstat.
  • Ordlyden i den samme artikkel 21 sier at den trygdede fortsatt må fylle vilkårene i nasjonal rett. I Tolleysaken tok EU-domstolen stilling til om dette også gjaldt nasjonale vilkår som stilte krav om bosted og opphold. Svaret var nei: slike vilkår var ikke forenlig med den tilsvarende formuleringen i art 22 i forordning 1408/71.

Vente på EFTA?

Marienborg kan leses som at han ikke helt vil konkludere før han har en avgjørelse fra EFTA-domstolen. En slik forsiktighet med å trekke konklusjoner vil gi staten betydelig handlingsrom til å praktisere vilkår som ligger på grensen eller utenfor EØS-rettens rammer. En slik tilnærming betyr også at man aksepterer risikoen for at mennesker blir utsatt for urett mens man venter på avgjørelser fra EFTA-domstolen.

Så det interessante spørsmålet er ikke hva Tolley-dommen ikke klargjør. Dommen (og regjeringens kjennskap til denne) er viktig for NAV-saken, fordi den bidrar til å klargjøre at et selvstendig vilkår om opphold i Norge ikke bare er i EØS-avtalens grenseland, men utenfor dette grenselandet. Det er ingen grunn til å vente til EFTA-domstolen har sagt sitt, før man slår fast dette. Her har også regjeringen vært klare og tydelige fra og med oktober 2019.