I Kripos’ nye rapport fremkommer det at de fleste gjerningspersonene med en alvorlig psykisk lidelse hadde vært i kontakt med psykisk helsevern før gjerningen. I rapporten uttales det at avvergeplikten og helsepersonells opplysningsplikt er forbeholdt akutte situasjoner, men dette er ikke helt treffende – pliktene er videre enn som så.

Kripos utga nylig en rapport om vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.

Rapporten har to hovedformål. Det første er å undersøke utviklingen i vold som er begått av mennesker med alvorlige psykiske lidelser, og gi et mer nyansert bilde av denne gruppen mennesker og situasjonene som ender med alvorlig vold. Det andre er å gi et beslutningsgrunnlag for å bedre forebyggingen, slik at færre alvorlig psykisk syke gjennomfører disse alvorlige handlingene.

I rapporten gis en oversikt over lovverket, som skal hjelpe i forebyggingen. Først beskrives taushetsplikten. Det påpekes at «politiet ikke alltid får nødvendig informasjon fra helsetjenestene om en persons voldspotensial og om utskrivning av pasienter med voldspotensial». Som det påpekes i rapporten, er det vanskelig å vurdere i praksis om man er bundet av taushetsplikten, eller om et av unntakene er aktuelle i situasjonen man står i. Situasjonene er mangfoldige, og jussen er vanskelig.

Blant unntakene fra taushetsplikten nevnes avvergeplikten i straffeloven § 196. Dette er en plikt som gjelder oss alle, men spesielt for de med taushetsplikt er det at avvergeplikten setter taushetsplikten til side. Du er altså ikke bundet av taushetsplikten, men av avvergeplikten, når vilkårene der er oppfylt. Avvergeplikten sier at når du tror det er mer sannsynlig enn ikke at personen har eller vil begå for eksempel alvorlige voldslovbrudd, mishandling i nære relasjoner eller drap og drapsforsøk, så skal vi varsle politiet, eller avverge på annen måte. I rapporten står det at avvergeplikten og helsepersonells opplysningsplikt er forbeholdt «relativt akutte situasjoner». Etter vanlig språkbruk betyr «akutt» at noe ikke bare er alvorlig, men at det haster – ordboka bruker «hard og kortvarig, brå» som forklaring.

Ofte vil en avvergesituasjon være akutt, men ikke alltid. Plikten til å avverge inntreffer etter loven når du mener det er mer sannsynlig enn ikke at et lovbrudd vil skje, eller allerede har skjedd, og at konsekvensene fremdeles kan avverges. Så lenge du mener det er mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått, så har du avvergeplikt – selv om skaden først vil inntreffe om en tid. Man kan tenke seg at et helsepersonell har en pasient som om noen uker vil reise hjem fra sykehuset til en partner som «mest sannsynlig» vil mishandle ham eller henne. Da kan avvergeplikten inntre selv om situasjonen ennå ikke er «akutt». Tilsvarende kan helsepersonell ha konkret informasjon om hva en person som er alvorlig syk, kan gjøre under påvirkning av rusmidler.

Det forventes ikke at man sitter på hendene sine til det er åpenbart at man er over grensen til avvergeplikten. Er du helsepersonell, og du er i tvil om du har taushetsplikt, opplysningsplikt eller avvergeplikt, så kan du kontakte politiet og drøfte saken, uten å avsløre identiteten på pasienten din i første omgang. Ber politiet deg da om å fortelle hvilken pasient det dreier seg om, kan du trygt gjøre dette. Da er du over i opplysnings- eller avvergeplikten. Og så lenge du har foretatt en faglig vurdering, og kommet til at du har plikt til å dele opplysninger, så vil du ikke straffes for brudd på taushetsplikten.

Vi mener det er viktig å minne seg selv på at det ikke bare er taushetsplikten som er viktig. Like viktig for et velfungerende samfunn med et godt sikkerhetsnett, er det at helsepersonell etterlever plikten til å avverge eller dele informasjon. Dette er også i pasientens interesse, og et viktig aspekt ved det å være en trygg hjelper som pasienten kan ha tillit til.

Kripos’ rapport er et viktig bidrag til kunnskap om balansen mellom taushetsplikt og avvergeplikt. Men avvergeplikten kan altså gjelde også før situasjonen er «akutt», så lenge avvergeren holder det som «mest sannsynlig» at det vil skje et lovbrudd som er omfattet av plikten.

Artikkelforfatterne er deltakere i prosjektet MANREPORT – Mandatory Reporting of Intimate Partner Violence