Utviklingen i Baneheia-saken har medført at enkelte har tatt til orde for å nedlegge Gjenopptakelseskommisjonen i sin nåværende form. En slik konklusjon bør ikke trekkes forhastet før det er gjennomført en granskning av saken, slik justisministeren har varslet. Gjenopptakelseskommisjonen er et tema i mitt pågående doktorgradsprosjekt om gjenåpning av straffesaker, og her skal jeg skal vie et blikk til lærdommer vi trenger fra en granskning av Baneheia-saken.
Som følge av utviklingen i politi- og påtalefaget etter begynnelsen av 2000-tallet, vil ikke granskningen gi kunnskap om dagens kvalitet i saksbehandlingen i politi- og påtalemyndigheten. Ønsker vi kunnskap om påtalemyndighetens bevisvurdering i dag, må vi forske på dagens straffesaksbehandling, slik Rachlew har tatt til orde for. En granskning vil imidlertid gi innsikt i Gjenopptakelseskommisjonens nåværende praksis, ettersom kommisjonens behandling av saken strekker seg fra 2008 til 2021.
Reform av Gjenopptakelseskommisjonen?
Kommisjonen har realitetsbehandlet Baneheia-saken 4 ganger før den ble gjenåpnet med 3 mot 2 stemmer. Slik saken står i dag, særlig etter påtalemyndighetens ytterliggere DNA-funn i saken mot Andersen og tilsvarende manglende funn mot Kristiansen, er det lett å tenke at saken skulle vært gjenåpnet tidligere. 21.oktober konkluderte Riksadvokaten med at det ikke er bevismessig grunnlag for videre forfølgning mot Kristiansen.
Tilsier dette at det er behov for reform av Gjenopptakelseskommisjonen?
En arbeidsgruppe som evaluerte Gjenopptakelseskommisjonen i 2012 konkluderte med at kommisjonen samlet sett hadde gode forutsetninger for å behandle gjenåpningsbegjæringer.
Den historiske opptakten til kommisjonen viser at alternativet til en kommisjon ikke er bedre. Ordningen før kommisjonens opprettelse i 2004 var at den domstol som behandlet saken i første omgang, men med andre dommere, avgjorde spørsmålet. Det ble tidlig pekt på prinsipielle utfordringer ved domstolenes egen behandling av gjenåpningsbegjæringer, særlig om det innga tillit. Alternativer om å legge myndigheten til en sideordnet eller overordnet domstol ble vurdert.
Et formål med Gjenopptakelseskommisjonen var å opprette et uavhengig organ etter britisk inspirasjon med det samfunnsansvar å avdekke urett som er begått. Gjenopptakelseskommisjonen skulle være rustet til å sikre materielt riktige avgjørelser med et selvstendig ansvar for å opplyse saken «så godt […] som mulig» jf. strpl. § 398. Plikten er ment å favne atskillig videre enn domstolenes plikt ved brede virkemidler til å aktivt belyse sakens faktiske og rettslige side, som å oppnevne sakkyndige eller foreta avhør. Samtidig er plikten en rettslig standard som avveier behovet for opplysning i den enkelte sak.
En granskning av Baneheia-saken vil gi viktige perspektiver på deres praksis i en enkeltsak av så kompleks og alvorlig karakter, særlig om det iverksettes tilstrekkelig omfattende etterforskning i slike saker. Burde kommisjonen ha iverksatt de samme etterforskningsskrittene som påtalemyndigheten senere gjorde?
Fokusområdet i mandatet for en slik granskning bør naturligvis ligge på alle de offentlige aktørenes ansvar for sakens opplysning i hele prosessen. Departementet bør se hen til utvalget som gransket Moen-sakene i 2007, som skulle ha særlig fokus på om politi og påtalemyndigheten oppfylte sitt ansvar for sakens opplysning, men og hvordan sakkyndige og forsvarere opptrådte – og om domstolene burde gjort mer for å få frem fakta i saken. Når Borgarting lagmannsrett avsier ny dom i Baneheia-saken og den opprinnelige behandlingen ligger langt tilbake i tid, bør det være uproblematisk at også den tidligere domstolsbehandlingen er gjenstand for granskning.
Glemte lærdommer
Utvalget som vurderte Moen-sakene mente, som Liland-utvalget anbefalte allerede i 1996, at det burde gjelde en plikt til å ta opp rettsforhandlingene på lydbånd. At det ikke forelå opptak fikk størst betydning for gjenåpningsprosessen, men og for utvalgets granskning av saken.
Opptak har betydning for gjenåpningsvurderingen fordi den vanligste grunnen som påberopes for gjenåpning (strpl. § 391 nr. 3) krever at det foreligger noe «nytt»:
«Til gunst for siktede kan gjenåpning kreves […] når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge».
Vurderingstemaet ved om det foreligger et «nytt» bevis, er om det har vært fremme for domstolene da saken ble avgjort. Gjenåpning er ikke ment å være en omkamp om bevis retten etter umiddelbar bevisførsel har vurdert som troverdig.
Kunnskapen om hva som har vært fremme for retten, avhenger av notoriteten om bevisførselen.
Selv om det i 2018 ble innført en plikt til opptak av forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige jf. strpl. § 23, kan opptak unnlates når «retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr for opptak». Få domstoler har slikt utstyr. For å sikre rettssikkerheten for fremtidige gjenåpningssaker, bør alle domstolene sikres midler til utstyr og lagring av opptak.
I høringsrunden uttalte Gjenopptakelseskommisjonen at opptak vil være av stor rettssikkerhetsmessig betydning for kommisjonens arbeid. Kommisjonen viste til at det ikke sjelden oppstår spørsmål om hva vitner forklarte eller hvordan ulike prosessuelle spørsmål ble håndtert, som dom og rettsbok ikke nødvendigvis gir fyllestgjørende svar på.
I Baneheiaavgjørelsen skriver kommisjonen at fravær av opptak «vanskeliggjør arbeidet med å rekonstruere det som fremkom i retten». Kommisjonen må derfor i stor utstrekning vise til hva avisreportasjer gjengir, blant annet om hvilken usikkerhet om DNA-bevisene som ble trukket frem i retten. Her overlates rettssikkerheten til domfelte til at journalister har sitert de sakkyndige, forsvarer og lagmannen korrekt.
