I Norge har vi rundt 2000 internadvokater i bedrifter, organisasjoner og det offentlige. Når internadvokater opptrer som prosessfullmektig oppstår det fra tid til annen særlige spørsmål om deres stilling under tvisteloven. Siste tilskudd til temaet er HR-2023-767-U («internadvokat») og den etterfølgende kjennelsen fra Gulating lagmannsrett i samme sak, LG-2023-64065. Saken gjaldt utmåling av sakskostnader.

CMS Kluge bistod parten som hadde krav på sakskostnader. Vi skal nedenfor gi noen kommentarer til de avklaringer som gis i avgjørelsene.

Utmålingsbestemmelsen

Ved utmåling av sakskostnader skiller tvisteloven § 20-5 første ledd mellom «kostnader» ved saken og partens eget arbeid. Mens hovedregelen er at nødvendige «kostnader» erstattes fullt ut, kan parten på nærmere vilkår bare kreve «rimelig godtgjøring» for eget arbeid. Det reiser spørsmål om internadvokaten skal anses som en «kostnad» etter hovedregelen eller som partenes eget arbeid. Valget av regel kan få direkte betydning for størrelsen på erstatningen.  

Selv om lovens ordlyd kanskje ikke er helt klar, er det lang praksis for at internadvokaters sakførsel er en «kostnad» som kan kreves erstattet etter hovedregelen. I internadvokat-kjennelsen avsnitt 15 slår ankeutvalget fast at dette er en så festnet praksis at den må legges til grunn. Ankeutvalget understreker også at det ikke er grunn til å skille mellom internadvokater i offentlig og privat virksomhet. Det har heller ikke betydning om internadvokatvirksomheten organisatorisk er skilt ut som en egen enhet.

For vår del tilføyer vi at resultatet ikke er overraskende, og at det har svært gode grunner for seg. Vi peker særlig på at organisering av advokathjelp i privat eller offentlig virksomhet ikke bør påvirkes av muligheten til å få erstatning for sakskostnader. I NOU 2015:3 «Advokaten i samfunnet» ble dessuten ønsket om å likestille interne og eksterne advokater generelt fremhevet.

Ankeutvalget presiserer likevel at en forutsetning for å anvende den alminnelige utmålings­bestemmelsen er at internadvokaten ikke samtidig er partens stedfortreder i saken. Ved en slik «dobbeltrolle» kan det kun kreves rimelig godtgjøring etter regelen om partens eget arbeid.

Beregning og dokumentasjon

En parts kostnad ved internadvokaten kan ikke beregnes og dokumenteres ved direkte utlegg i den enkelte sak. I avsnitt 20 slo ankeutvalget fast at det isteden skal tas utgangspunkt i kostnaden ved det estimerte årsverket for vedkommende advokat, brutt ned på den andelen av årsverket som gjelder arbeid med saken.

Utmålingsregelen er ifølge ankeutvalget «de fulle kostnadene ved det estimerte årsverket for vedkommende advokat». For internadvokater blir spørsmålet i praksis hvordan kostnadene da skal beregnes og dokumenteres.

En opplagt konsekvens er at timeprisen i sakskostnadskravet bør baseres på en kostnadskalkyle som kan fremlegges ved innsigelser. En henvisning til «markedspris», gjennomsnittlige bransjekostnader, alternativkostnader eller lignende vil ikke bli akseptert.

Individualisering

Et vanskeligere spørsmål er i hvilken grad kalkylen må være individualisert for den enkelte advokat.

I vår sak var timeprisen basert på ratene i Regnskapsavtalen, som er en del av konsesjonsregelverket i petroleumsvirksomheten. Slike rater er uten fortjeneste, men omfatter nokså brede grupper av personell uten en egen kategori for internadvokater. Om dette er akseptabelt står uavklart fordi saken ble avgjort på en mer individualisert tilleggsberegning, som ikke overraskende viste høyere kostnader enn det som ble krevet.

Vår anbefaling er at de direkte kostnadene ved internadvokaten beregnes individuelt så langt som mulig. Ved siden av lønn og arbeidsgiveravgift gjelder dette typisk pensjon, forsikring, ulike godtgjørelser, kostnader ved etterutdanning og lignende.

Også indirekte kostnader inngår i «fulle kostnader» og Høyesterett nevner «kontorhold» som eksempel. Det må innebære at alle relevante felleskostnader kan medtas i kostnadsgrunnlaget, for eksempel IKT, husleie, parkering, markedsføring og avskrivninger. For å allokere slike felleskostnader må det etter vårt syn kunne benyttes sjablonmessige fordelingsnøkler, så lenge de i rimelig grad er kostnadsbaserte.

Klokt av lagmannsretten

En praksis med lik gjennomsnittlig rate for alle advokater kan stå i fare for å bli underkjent. Der det er kostnadsforskjeller av betydning, typisk fordi lønnen er ulik, bør det hensyntas. Etter vårt syn bør det likevel kunne benyttes noen litt grovere kategorier av ansatte (for eksempel legal counsel, senior legal counsel og legal manager) dersom kostnadsforskjellene innen hver kategori er begrensede.

Det foreligger allerede flere nye lagmannsrettsavgjørelser der internadvokatkjennelsen behandles. Vårt tips er at det vil dukke opp ytterligere saker der disse spørsmålene settes på spissen. Beregning og særlig dokumentasjon av kostnadene kan gjøres til et nærmest uendelig tema for den som måtte ønske det.

Det var derfor klokt når lagmannsretten presiserte at det normalt ikke er «nødvendig, hensiktsmessig eller ønskelig» at kostnadsberegningen dokumenteres med arbeidskontrakt og regnskapsbilag.