Når det passer dens formål, tar EU-kommisjonen lett på reglene for juridisk metode. Dynamisk tolkning blir da dagens orden, uavhengig av om det finnes noe grunnlag i den skrevne loven. I Malta-saken har Kommisjonen i årevis ført en kampanje for å få kontroll over det essensielle elementet i statssuverenitet – EU-medlemsstatenes rett til å tildele statsborgerskap. EU-domstolens storkammer fulgte opp tidligere i år, i strid med generaladvokat Collins’ vurdering og den rådende oppfatningen blant rettslærde. Dette til tross for manglende rettsgrunnlag i TFEU (C-181/23).
I saken om ferrolegeringer, derimot, opptrer EU-vakthunden som en metodologisk flisespikker. Den oppfører seg som om EØS-avtalen ble inngått i går, som om den ikke er et levende instrument som har utviklet seg over 31 år og må tolkes i lys av dagens forhold. Dette er, som kjent, en formulering brukt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen om EMK.
Uholdbart
Den 18. november 2025 vedtok Kommisjonen endelige beskyttelsestiltak mot import av visse ferrolegeringer til EU. Tiltakene inkluderer landspesifikke tollkvoter, som begrenser mengden tollfri import. Målet er å styrke motstandskraften i EU’s ferrolegeringsindustri, som sies å være viktig for sektorer som bygg, bilindustri, luftfart og forsvar. En elleve måneder lang undersøkelse, som startet i desember 2024, konkluderte med at importen påførte betydelig skade på EU-industrien. Tiltakene skal gjelde i tre år.
Maroš Šefčovič, som bærer den pompøse tittelen "EU-kommissær for handel og økonomisk sikkerhet, mellominstitusjonelle relasjoner og åpenhet", forklarte:
"EU har ikke råd til å la en strategisk industri kollapse under økende importpress. Et beskyttelsestiltak basert på tollkvoter, utformet i tett samarbeid med vår industri, er et nødvendig og ansvarlig skritt for å forsvare vår industrielle motstandskraft."
Šefčovič har også ansvar for forholdet til EFTA-statene. Tre av dem – Island, Liechtenstein og Norge – er parter i EØS-avtalen. 47 prosent av all EU-import av ferrolegeringer kommer fra Norge og Island. Med sin vanlige selvgodhet hevdet Kommisjonen at beskyttelsestiltakene var i tråd med eksisterende handelsavtaler og dermed også med EØS-avtalen. Dette er uholdbart.
Norske mangler
Kommisjonen hevder at tiltakene er i samsvar med artiklene 112 og 113 i EØS-avtalen. Den mener særlig at alvorlige økonomiske vanskeligheter av sektoriell karakter vil vedvare for EU’s produsenter av ferrolegeringer. Denne tilnærmingen er metodologisk uakseptabel. En helhetlig tilnærming er nødvendig. Kommisjonen overser at artikkel 3 i EØS-avtalen fremhever det generelle lojalitetsrettsprinsippet. Bestemmelsen lyder:
«Avtalepartene skal treffe alle egnede tiltak, generelle eller spesielle, for å sikre oppfyllelsen av forpliktelsene som følger av denne avtalen.
De skal avstå fra tiltak som kan sette gjennomføringen av avtalens mål i fare.
Videre skal de legge til rette for samarbeid innenfor rammen av denne avtalen.»
Artikkel 10 i EØS-avtalen fastsetter:
«Toll på import og eksport, samt avgifter med tilsvarende virkning, skal være forbudt mellom avtalepartene. Med forbehold om ordningene i protokoll 5, gjelder dette også toll av fiskal karakter.»
De generelle prinsippene om berettigede forventninger og forbud mot motstridende atferd taler også mot lovligheten av tiltakene. Tidligere har Kommisjonen med rette avstått fra å innføre beskyttelsestiltak mot EØS/EFTA-statene.
Til slutt, som nevnt, har EØS-avtalen vært i kraft i 31 år. Det kan hevdes at selv om EU hadde rett til å innføre beskyttelsestiltak mot EØS/EFTA-statene i 1994, har den siden mistet denne retten. Begge vilkår for å anta at dette er utelukket etter sedvanerett er oppfylt: longa consuetudo og opinio iuris. Ved høytidelige anledninger fremhever EU-representanter EØS-avtalens og EØS-markedets unike karakter. På 30-årsjubileet til EFTA-domstolen tilskrev EU-domstolens president Koen Lenaerts EØS-avtalens suksess til den gjensidige tilliten avtalen bygger på. At EU har et spesielt forhold til EØS/EFTA-statene er også anerkjent i EU-domstolens rettspraksis, blant annet i C-897/19 I.N. v Russland, avsnitt 44 og 50.
Noen observatører mener at beskyttelsestiltakene kan være en reaksjon på at Norge og Island selv ikke alltid har tatt sin lojalitetsplikt særlig alvorlig de siste tre tiårene. Når det gjelder Island, kan det vises til implementeringen av protokoll 35 EØS om rettsprinsippet om forrang. Norge har utviklet egne forsvarsmekanismer. Først og fremst doktrinen om «handlingsrom». Noen av EFTA-domstolens avgjørelser er ikke blitt fulgt opp. Eksempler er Pedicel-dommen om reklameforbud for alkohol (E-4/04) og Gaming Machines og Ladbrokes-dommene om statlig spillmonopol (E-1/06 og E-3/06). I Fosen-sagaen (E-16/16 og E-7/18) klarte norske dommere og professorer til og med å få en upopulær dom fra EFTA-domstolen om offentlige anskaffelser korrigert gjennom rettslig revisjonisme. Til slutt samsvarer ikke norske domstolers håndtering av NAV-skandalen med det daværende statsminister Erna Solberg lovet umiddelbart etter at saken ble kjent.
Legges merke til i Sveits
Ingenting av dette kan selvsagt rettferdiggjøre Kommisjonens tiltak mot de to nordiske EØS/EFTA-statene i ferrolegeringssaken. Det er positivt at det vurderes rettslige skritt mot beskyttelsestiltakene. Norske foretak vurderer å reise sak for en domstol i en EU-stat, f.eks. Sverige, og be om en foreleggelse for EU-domstolen. I Venezuela-saken (C-872/19 P) anket Den bolivarianske republikk Venezuela en avgjørelse fra EU’s førsteinstansdomstol som hadde avvist landets søksmål om annullering av flere restriktive tiltak fra EU-rådet. EU-domstolens storkammer slo fast at et tredjeland som Venezuela i prinsippet kunne anses som en juridisk person med søksmålsadgang. Basert på dette kunne Norge og Island reise søksmål i den aktuelle saken. Hvis Venezuela ble ansett som en «juridisk enhet», må det antas at det samme gjelder EØS/EFTA-statene. Unionens domstoler ville imidlertid neppe være upartiske i en slik sak. Det kan være grunnen til at islandske politikere vurderer å bringe saken inn for EFTA-domstolen.
Med sin fremgangsmåte har Kommisjonen, som har blitt stadig mer politisk de siste årene og tiårene, ikke styrket sitt omdømme som en objektiv vaktbikkje styrt av «verdier» og rettsstatsprinsipper. Behandlingen av sine nærmeste partnerland har også blitt lagt merke til i Sveits, hvis regjering ønsker å inngå en pakke med ujevne avtaler med EU, som vil gi Europakommisjonen de facto tilsynsmyndighet og EU-domstolen tolkningsmonopol. Sveits deltar delvis i det indre marked. Sveitsiske kritikere av regjeringens plan har stilt spørsmålet: Hvis EU behandler sine beste venner slik, hvordan vil vi bli behandlet?
