Regjeringens forslag til ny lov om voldsoffererstatning medfører at det vil foreligge krav om dom for erstatning for å kunne søke Kontoret for Voldsoffererstatning om kompensasjon. Dersom straffesaken er henlagt, er forslaget at voldsofre selv skal reise sivilt søksmål for å få dom for erstatning. Forslaget er, som flere har påpekt, både betenkelig og urealistisk for mange ofre av en rekke grunner, men det er først og fremst i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Etter Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel artikkel 15 skal ofre for menneskehandel sikres rett til erstatning for både økonomisk og ikke-økonomisk skade. I første rekke er dette et krav om at ofrene har rett til erstatning fra gjerningspersonene. Det er imidlertid allment kjent og anerkjent at det i svært mange saker er umulig å forfølge bakmannsapparatet i internasjonal utnyttelse i menneskehandel. Få anmeldte saker ender i fellende dom. Konvensjonsbestemmelsen pkt. 4 stiller derfor krav til at de enkelte land skal treffe nødvendige tiltak for å sikre ofre erstatning. I Explanatory Report – CETS 197 – hvor de enkelte artikler i konvensjonen er kommentert, skriver Europarådet til artikkel 15 følgende:

«[...] in practice there is rarely full compensation whether because the trafficker has not been found, has disappeared or has declared himself bankrupt. Paragraph 4 therefore requires that the Parties take steps to guarantee compensation of victims. The means of guaranteeing compensation are left to he Parties, which are responsible for establishing the legal basis of compensation, the administrative framework and the operational arrangements for compensations schemes.»

Nåværende lov om voldsoffererstatning fyller konvensjonskravet. Det gjør imidlertid ikke regjeringens forslag til ny lov.

Høyesterett uttalte i HR-2016-2491 avsnitt 90 at de internasjonale konvensjonene på området «gir generell støtte for at ofre for menneskehandel skal ha et reelt og godt vern mot økonomisk tap som de påføres». Å fjerne muligheten for å søke om erstatning uten grunnlag i dom vil etter mitt syn være å frata svært mange ofre for menneskehandel en reell mulighet til å oppnå erstatning.

Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel artikkel 12 pkt. 6 inneholder forøvrig krav om at bistand til ofre ikke gjøres betinget av at de er villig til å vitne mot gjerningspersonene. Selv om artikkel 15 ikke direkte er bistand etter artikkel 12, er konvensjonsbestemmelsen en anerkjennelse av hvor utfordrende det kan være for et offer for menneskehandel å vitne mot gjerningspersoner. Mange er utsatt for trusler mot seg og sin familie, og ikke rent få lever under en annen identitet enn gjerningspersonene kjente dem som. Et sivilt erstatningssøksmål hvor offeret må vitne og identiteten nødvendigvis må avsløres vil klart virke mot den intensjon konvensjonen har om at ofre for menneskehandel skal beskyttes. Et annet og mer praktisk aspekt er hvilke ressurser det vil kreve når tingrettene i forbindelse med et sivilt søksmål skal forkynne stevningen for antatte menneskehandlere i ulike land. Dette forutsetter forøvrig at det i hele tatt er anledning til å reise sak for norske domstoler, noe som vel fordrer at det aktuelle land gjerningspersonene (eventuelt) oppholder seg har tiltrådt Luganokonvensjonen.

Det er en viss fare for at det også kan være andre rettsområder enn menneskehandel, bl.a. hva gjelder vold og overgrep mot kvinner og barn, tvangsgifte, kjønnslemlestelse mv., hvor det foreligger et stort internasjonalt rettskildemateriale, som stiller krav som det nye lovforslaget ikke imøtekommer. At det i høringsnotatet ikke er redegjort for hvordan dette innskrenkende forslaget er vurdert opp mot internasjonale forpliktelser er lite tillitsvekkende.