Kjører du med 1,2 alkoholpromille risikerer du en straff på om lag 21 dager fengsel og en bot på 1,5 ganger brutto inntekt. Kjører du med om lag  2,0 alkoholpromille risikerer du ca 30 dager fengsel og like stor bot.  Dette til tross for at risikoen for alvorlig skade og død er mangedoblet ved kjøring med 2 i forhold til 1,2 promille, og at loven åpner opp for å idømme fengsel i inntil 1 år.

Det kan som eksempel vises til Frostating lagmannsretts dom LF-2019-89707; 30 dager fengsel og bot for kjøring med 1,9 alkoholpromille, og Agders lagmannsretts dom LF 2022-43681; 36 dager fengsel og bot for å ha kjørt et 36 tonns vogntog på E18 med 2,4 (!) i promille. Det synes som om Høyesterett har lagt seg på det samme straffenivå, som eksempel kan det nevnes Høyesteretts kjennelse Rt 1990-306; 21 dager fengsel for kjøring med en promille på 2.09.

Straffverdigheten

Straffeutmåling skal skje individuelt og konkret i den enkelte sak, men noen utgangspunkter ligger etter loven og rettspraksis fast.

Det fremgår av vegtrafikkloven § 31, 3 ledd at ved utmåling av straff for promillekjøring skal det «særlig tas hensyn til graden av påvirkning og hvilke farer kjøringen har medført.»

Straffen for promillekjøring er altså økende med økende påvirkningsgrad. Logikken er at jo større fare en skaper i trafikken jo større er straffverdigheten og strengere er straffen.  Det er videre gitt nærmere normering av straffenivået i vegtrafikkloven § 31. 2 ledd bokstavene a til c der det under bokstav c bestemmes at ved promille over 1,2 er straffen som regel bot og ubetinget fengsel.

I forarbeidene til vegtrafikkloven Ot.prp  nr 65 (1987-1988) er det uttalt hva lovgiver mener at straffen som utgangspunkt bør være ved konkrete påvirkningsgrader. På side 29 skrives det at «Det er først ved promiller over 1,5 at risikoen ved kjøring øker dramatisk….» og at  «…fengselsstraffen bør variere fra 21 til 36 dager».

Riktig nivå?

I forarbeidene til endringslov til vegtrafikkloven Prop.9L (2010 – 2011), da det blant annet ble innført faste påvirkningsgrenser for andre rusmidler enn alkohol, er det uttalt at lovendringen «ikkje har til formål å skjerpe eller lempe domstolenes utmålingspraksis».

Med bakgrunn i uttalelsene i forarbeidene, har domstolene lojalt fulgt opp det angitte straffenivå og høyere rettspraksis har i lengre tid vært sementert på det nivå som er beskrevet innledningsvis.

Hensyntatt farligheten en utsetter seg og andre for ved kjøring med høypromille, bør det stilles spørsmål ved om føringene for straffenivået i forarbeidene var riktig den gang de ble gitt – og uansett om det er riktig straffenivå nå og for fremtiden?

Alle vet hva alkoholpåvirkning gjør med kroppen og hvordan evnen til sikker adferd i trafikken påvirkes.  Beskrivelsen i forarbeidene om at faregraden øker dramatisk med over 1,5 promille kan en trygt legge til grunn. Uten forsøk på sakkyndig uttalelse om dette kan en grovt si at ved 1,2 promille er en noe brisen og begynner å føle alkoholens virkninger på observasjonsevnen, vurderingsevnen og dømmekraften m.m, kjøreferdighetene er nedsatt og ulykkesrisikoen har økt. Ved rundt 2 i promille er de fleste drita full  – og en nærmer seg det en på Helgeland beskriver som «av føten».

Det sies i 2010 – 2011 forarbeidene pkt 4.4.2 at en person med en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,5 promille utgjør 65 ganger høyere risiko for ulykke enn en person som ikke er påvirket av alkohol. Ved 1,0 i promille er risikoen 25 ganger høyere. Dette skal være basert på forskning.

Jeg kjenner ikke til om det er gjort noen lignende forskning for en alkoholkonsentrasjon på 2 i promille. Det må anses som kjent, og sikkert, at alle de negative påvirkningene som alkohol har på kjøreferdigheter og sikker ferdsel i trafikken er mange ganger større fra 1,5 til 2,0 enn fra edru (0) til 0,5 promille – og at det forholder seg slik som beskrevet i forarbeidene; risikoen øker dramatisk.

Høypromille

Evnen til sikker ferdsel i trafikken ved rundt 2 i promille må vel best kunne beskrives som lik null – og ulykkesrisikoen som formidabel. Kjøring i denne tilstanden på trafikkerte veier er livsfarlig, og antatt mange ganger farligere enn kjøring med 1,2 i promille.

I domen LF-2024-43681 (vogntog) skrives det at domfelte « kjørte vinglete» og at et vitne som kjørte bak «oppfattet 5 til 6 farlige situasjoner hvor andre bilister måtte svinge unna og bremse».

Det finnes dessverre også eksempler på mer fatale konsekvenser ved kjøring med høypromille. Et slik tilfelle er nylig nevnt i VG den 24.11.2023.

  • Mann siktet for uaktsomt drap etter dødsulykke på E39
  • To personer omkom i en møteulykke på E39 ved Fidjane natt til onsdag 9. august.
  • Nå har Agder-politiet siktet en mann for uaktsomt drap i forbindelse med ulykken.
  • Etterforskningen har vist at mannen kjørte i motgående kjøreretning da ulykken inntraff, og at blodprøver i forbindelse med obduksjon viste at han hadde 2,5 i alkoholpromille, opplyser Harald Hollerud i Agder politidistrikt til avisen. En 37 år gammel kvinne fra Søgne og en 29 år gammel mann fra Kristiansand omkom i ulykken. (min understrekning)

Svært farefull kjøring med høypromille (også uten at det har skjedd noen konkret ulykke der også andre og strengere straffebestemmelser kan komme til anvendelse) bør, og skal i tråd med vegtrafikkloven § 31, 3.ledd, avspeiles tilstrekkelig i straffeutmålingen.

Det bør da spørres om det gir mening at fengselsstraffen bare økes med om lag 10 dager (ca 30%) fra 1,2 til om lag 2,0 promille mens faren for svært alvorlige konsekvenser har økt til det mangedobbelte?

Er 36 dager fengsel (og bot) riktig straff for å utsette seg selv og andre trafikanter for «et meget stort farepotensiale» med en «konstant høy risiko for større materielle skader eller personskader» i de 5 timene kjøringen varte?  Slik beskrevet i vogntogdommen side 3.

Bør vurdere

Spørsmålet er om dagens straffenivå i tilstrekkelig grad avspeiler farligheten og straffverdigheten -  og om straffen gir tilstrekkelige avskrekkende effekt for at potensielle høypromillekjørere vil avstå fra slik livsfarlig adferd ?

I tråd med juridisk metode, og respekten for høyere domstolers fastsetting av straffenivå, synes det som om eneste farbare vei for at straffen kan bli øket er at lovgiver vil det, og gjennomfører lovendring. En annen farbar vei er at lovgiver (politikerne) kommer med klare signaler om at straffene bør økes innen den ramme på 1 år som allerede ligger der. Da vil en kunne få en rettsutvikling der tingretter og lagmannsretter leder an i ny straffeutmåling uten lovendring, slik en nylig fikk for mildere straffer for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika.

Politikerne oppfordres til å vurdere straffenivået nærmere.