Rundt 1.000 hytteeiere står bak søksmålet knyttet til karanteneplikt ved bruk av fritidseiendommer over landegrensen. I Oslo tingrett fikk de i februar medhold i at restriksjonene på reiser til egen eiendom i Sverige ikke var lovlige. Tingretten mente at staten ikke har begrunnet karanteneplikten for hytteeierne godt nok. Staten anket tingrettens avgjørelse.
Tingretten skrev at under normale omstendigheter ville den ikke vært i tvil om at forskriften var ugyldig, ettersom det ikke foreligger dokumentasjon for at staten hadde vurdert nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepene. Tingretten skrev deretter:
«Spørsmålet er om den krevende situasjonen som landet befinner seg i tilsier at retten bør stå tilbake fra å underkjenne én av svært mange beslutninger som regjeringen har vært nødt til å fatte under høyt tidspress og usikre prognoser. Dette er et vanskelig spørsmål».
Konklusjonen om ugyldighet ble deretter gjort «under sterk tvil».
I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at forskriften var gyldig. Lagmannsretten mener det ikke foreligger krenkelser av hytteeiernes menneskerettigheter. Retten mener enngrepene er forholdsmessige og rettferdiggjort av hensyn til å beskytte liv, helse og økonomi, og innenfor hjemmelsgrunnlaget i smittevernloven.
Lagmannsretten viser til FHIs vurdering av at smitterisikoen ved opphold på egen hytte er liten, men at risikoen ligger i at hytteeierne ikke følger reglene. Retten skriver videre:
«Hytteeierne har innvendt at det er svært liten risiko for at denne gruppen, og i alle fall ikke hytteeierne som er parter i saken her, vil bryte påbudene om å unngå nærkontakt og benytte eget transportmiddel til og fra hyttene.
Vurderinger av risiko for manglende regeletterlevelse er en vanskelig øvelse som det alltid vil være knyttet usikkerhet til. Etter lagmannsrettens syn er fagmyndighetene i Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utgangspunkt nærmere og bedre rustet enn domstolene til å vurdere denne risikoen. Lagmannsretten er samtidig enig med staten i at risikoen for manglende regeletterlevelse ikke bare kan vurderes på gruppenivå, i dette tilfellet hytteeierne, men må vurderes i lys av risikoen for manglende etterlevelse av regelverket som helhet. I denne sammenheng er det derfor relevant å legge vekt på, som helsemyndighetene og regjeringen har gjort, at unntak for noen grupper kan bli oppfattet som urimelig av andre grupper, noe som igjen kan øke risikoen for manglende regeletterlevelse i andre grupper.»
Lagmannsretten mener inngrepene i hytteeiernes grunnleggende rettigheter «ikke er blant de mest tyngende inngrepene», at myndighetene, i lys av behovet for et tydelig og klart generelt regelverk med få unntak, hartruffet «en rimelig balanse mellom inngrepene i hytteeiernes grunnleggende rettigheter og hensynet til å beskytte liv, helse og økonomi.»
Borgarting skriver at det hadde vært en fordel om staten hadde vurdert inngrepene i hytteeiernes grunnleggende rettigheter mer uttrykkelig med referanse til Grunnloven og EMK og de rettslige vurderingstemaer som er stilt opp i særlig EMDs og Høyesteretts praksis.
«Det kunne gjort det enklere for hytteeierne å akseptere og forstå hvorfor inngrepene anses rettferdiggjort», heter det i dommen.
Selv om staten vinner fullt ut, mener retten at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at hytteeierne fritas for statens sakskostnader. Lagmannsretten viser særlig til at saken har reist prinsipielle spørsmål som det har vært av betydning å få prøvd for domstolene.
Dommen ligger her.
