.JPG.jpeg?quality=85)
I forbindelse med at Shell fisjonerte sin såkalte «downstream»-virksomhet, som blant annet inkluderte bensinstasjonene, oppsto det overtallighet blant de ansatte. Striden Borgarting lagmannsrett nå har behandlet, handler om innholdet i sluttpakkene som de overtallige ble tilbudt.
De ansatte mente arbeidsgiver hadde lovet dem at en ordning med tidligpensjon fra 57 år skulle videreføres i det nye selskapet, ST1. Men da sluttpakkene kom på bordet, inneholdt ikke disse noen kompensasjon for bortfall av tidligpensjon. De ansatte protesterte, men signerte avtalene likevel, fordi de ikke torde å risikere rene oppsigelser uten sluttpakke.
Arbeidsgiver mente imidlertid at de ansatte aldri hadde hatt noe krav på tidligpensjon.
Dissens
Borgarting kommer, under dissens og i motsetning til tingretten, til at arbeidsgiver hadde forpliktet seg til å gi de ansatte tidligpensjon. Sluttpakken som de ansatte ble tilbudt og godtok, inneholdt dermed et vesentlig dårligere økonomisk oppgjør enn de ville fått dersom de i stedet hadde fremmet krav om tidligpensjon. Flertallet mener deretter at det vil stride mot god forretningsskikk, som er det andre alternativet i avtaleloven § 36, å gjøre avtalen gjeldende etter dens ordlyd. Flertallet fremhever det ujevne styrkeforholdet mellom partene, og skriver:
«Sluttavtalen var basert på misvisende opplysninger fra arbeidsgivers side om hva arbeidstaker hadde krav på. Arbeidstaker fikk heller ikke noen reell mulighet til å forhandle om et individuelt krav om tidligpensjon, til tross for lang ansiennitet og redusert mulighet til å finne seg ny jobb.
Ankende parter var som følge av alder og langvarig tjeneste særlig utsatt, men fikk ingen særskilt oppfølgning. Flertallet finner ikke grunn til å kritisere selve nedbemanningsprosessen. For ankende parter sto det imidlertid mye på spill, uten at de var orientert om det før i sluttfasen av prosessen. Tidligpensjon var et gode de har regnet med etter lang og tro tjeneste i Shell og som ifølge deres forklaringer har hatt konkret innflytelse på deres langvarige yrkesvalg.»
Retten fremhever også at de ansatte fikk mindre enn en uke på å bestemme seg.
«Det er etter lagmannsrettens syn fullt ut forståelig at de ikke våget å gi fra seg mulighetene til sluttpakke, selv om de anså seg berettiget til tidligpensjon. Ankende parter ville sannsynligvis ikke inngått sluttavtalen uten det betydelige presset de var utsatt for, der arbeidsgiver ga misvisende opplysninger om adgang til tidligpensjon og varsel om oppsigelse. Styrkeforholdet blir her avgjørende.»
Èn av de tre fagdommerne mente det ikke var grunnlag for å si at arbeidsgiver hadde forpliktet seg til å gi alle ansatte tidligpensjon, og at det dermed heller ikke var grunnlag for noen avtalerevisjon for å kompensere noen slik rettighet.
Kort tid
De ansattes prosessfullemektig, Vidar Riksfjord, opplyser at det samlede kravet som følge av revisjonen, vil ligge på opp mot 15 millioner kroner.
– Dette gjelder sju ansatte, og summen for hver enkelt av dem vil variere svært mye etter ansiennitet og individuelle forhold. Men samlet er det snakk om rundt 15 millioner.
– Det er ikke så vanlig med § 36-revisjon av sluttavtaler?
– Nei, jeg har ikke anført det tidligere, men gjorde det denne gangen, og det førte frem. Paragraf 36 er i forbindelse med sluttavtaler hovedsakelig brukt i tilfeller der arbeidsgiver har ønsket å komme ut av fallskjermavtaler med ledere. Men det som kanskje er det mest prinsipielle i denne dommen, er drøftelsen av hva de ansatte hadde krav på i kjølvannet av fisjonen fra Shell til ST1. Problemet var deretter at de ansatte fikk så få dager på seg til å signere sluttavtalen, at ingen av dem fikk tid til å engasjere advokat, sier Riksfjord.
Arbeidsgiver avviser at de ansatte ble presset, og fremholdt i retten at avtalene var fullt ut frivillige. ST1 var enig i at styrkeforholdet var skjevt, men fremholdt at tillitsvalgte var involvert og at det ble gitt forsvarlig betenkningsting.
Ankefristen går ut i september.
