Før jul behandlet Oslo tingrett nok et klimasøksmål. Denne gangen utfordrer miljøorganisasjonene vedtak mot plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.
Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020.
Oslo tingrett ga i januar saksøkerne medhold i at vedtakene var ugyldige. I tillegg avsa tingretten midlertidig forføyning der staten forbys å fatte andre vedtak i saken inntil gyldighetspørsmålet er rettskraftig avgjort.
Det skjer tidligst til høsten, når anken er ferdig behandlet.
Delte saken
Forføyningen har potensielt svært store økonomiske konsekvenser for det enorme prosjektet. Utbyggerne anslår at ett års forsinkelse vil kunne koste 2,5 milliarder kroner.
Så skjedde det at lagmannsretten i mars ga staten medhold i at tvangskraften i den midlertidige forføyningen skulle «suspenderes» inntil anken over forføyningen var behandlet separat, skriftlig og presumtivt raskt.
Lagmannsretten mente at en suspendert tvangskraft for en begrenset periode ikke ville medføre at formålet med den midlertidige forføyningen forspilles. Problemet er at lagmannsretten nå har ombestemt seg, og kommet til at anken ikke kan behandles skriftlig.
Borgarting mener tingrettens kjennelse har vesentlige mangler, og at det ikke er mulig å ta stilling til forføyningen uten å holde muntlige forhandlinger. Det normale ville da være å oppheve kjennelsen, slik at tingretten kan avsi en ny kjennelse. Det ville imidlertid innebære at tingrettens nye kjennelse knapt vil rekke å bli klar før ankeforhandlingene i hovedsaken starter i slutten av august.
Mer suspensjon
Dette er ikke hensiktsmessig, mener retten. Løsningen blir i stedet at retten opprettholder suspensjonen av den midlertidige forføyningen – som dermed kanskje kan sies å være mer «midlertidig» enn «forføyning». Og slik vil den etter alt å dømme forbli frem til anken over realiteten er avgjort, en gang utpå høsten.
Lagmannsrettens hovedinnvending mot forføyningen, er at tingretten etter Borgartings syn ikke i tilstrekkelig grad har drøftet vilkårene om sikringsgrunn og generell interesseavveining. Retten skriver:
«Som nevnt ovenfor i punkt 3 og 4 er lagmannsrettens vurdering at tingrettens avgjørelse har flere mangler. Riktig vurderingstema etter tvisteloven § 34-1 bokstav a er ikke identifisert, hvilket skaper tvil om tingrettens rettsanvendelse er riktig. Også for øvrig er premissene mangelfulle. Under interesseavveiningen etter tvisteloven § 34-2 er de hensyn som taler for og imot forføyningen ikke i tilstrekkelig grad beskrevet. Det er også et uklart forhold mellom premissene og konklusjonen. I denne situasjonen fremstår det ikke som riktig å la virkningen av kjennelsen bli stående i perioden frem til begjæringen om midlertidig forføyning kan behandles på forsvarlig måte. Forføyningen må bygge på et forsvarlig grunnlag.»
Retten erkjenner at suspensjonen vil «forringe» formålet med forføyningen, men mener dette likevel er mer hensiktsmessig enn å oppheve kjennelsen og sende til ny runde i tingretten.
Avgjørelsen om suspensjon av tvangskraft treffes beslutning, ikke kjennelse, noe som gjør det krevende for klimaorganisasjonene å anke avgjørelsen. Ankeadgangen over beslutninger er snever.
– Uforsvarlig å dele
– Vi registrerer at staten ikke får medhold i å oppheve forføyningen. Lagmannsretten sier seg nå også enig med miljøorganisasjonene i at det var uforsvarlig å dele forføyningssaken og beslutte skriftlig behandling av vilkårene om sikringsgrunn og interesseavveining. Det har vært vårt syn hele veien, sier Jenny Sandvig, som representerer klimasaksøkerne.
– Så er vi uenige i beslutningen om oppsettende virkning. Det forspiller formålet med forføyningen, som blant annet sikrer et hovedkrav om EØS-strid. Miljøorganisasjonene vil studere beslutningen om oppsettende virkning nærmere, og vurdere hensiktsmessigheten av en eventuell anke, sier Sandvig.
Retten påpeker at lagmannsrettens beslutninger i utgangspunktet kan treffes av saksforberedende dommer alene, men at den likevel har valgt å behandle akkurat denne avgjørelsen med tre dommere.
Avgjørelsen kan du laste ned her.
