Økokrim-sjef Pål Lønseth uttrykker i en pressemelding at organet vil begynne etterforskning mot statsråd Ola Borten Moe, fordi den handler om informasjon mottatt i anledning statsrådsvervet, og det dreier seg om tilliten til vårt politiske system. Dette burde fått varsellampene til å blinke: Hører da saken hjemme hos den alminnelige påtalemyndigheten?

Om riksretten er riktig instans beror på et materielt spørsmål: Har Ola Borten Moe brutt sine «konstitusjonelle plikter» jf. grl. § 86? Dette vilkåret er ment å avgrense til slike pliktbrudd en statsråd begår i egenskap av å være nettopp statsråd. Ved endringen av ansvarlighetsloven fra 2007 endret man hvordan vilkåret skal forstås, og uten at jeg her kan gå i detalj, er uttalelsene inkonsekvente og usammenhengende. Spørsmålet er spesielt uklart regulert for tilfeller der statsrådens pliktbrudd begås i rollen som sjef for departementene. Det vesentlige her er bare at man kan argumentere for at Moes brudd på habilitetsreglene og mulige innsidehandel hører hjemme i riksretten.

Dette materielle spørsmålet avgjør samtidig spørsmålet om jurisdiksjon: Riksretten dømmer i saker som handler om konstitusjonelle pliktbrudd. Utfordringen er at når det materielle vilkåret er uklart, er også jurisdiksjonsregelen uklar.

Jurisdiksjonsregelens uklarhet blir deretter også en ‘følgefeil’ inn i det prosessuelle spørsmålet: Hvem har rett til å ta initiativ til en sak som muligens handler om konstitusjonelle pliktbrudd? Det er dette spørsmålet jeg mener må diskuteres.

Utfordringen er nemlig at hva som er innholdet i «konstitusjonelle plikter» bare kan avklares ved at Stortinget tar stilling til dette spørsmålet. I så fall forutsetter det at Stortinget har føringen på saken mot Borten Moe. Den alminnelige prosessen er i så fall at Stortinget ved Kontroll- og konstitusjonskomiteen vurderer om det skal igangsettes etterforskning ved Stortingets ansvarskommisjon, eller om saken skal sendes til etterforskning av den alminnelige påtalemyndighet (forretningsordenen § 15). Bare på den måten får man hørt Stortingets syn på om saken hører hjemme i riksrett eller ikke, og på den måten definitivt avgjort jurisdiksjonsspørsmålet forut for en eventuell etterforskning.

Alternativet er at den alminnelige påtalemyndigheten tar ballen og løper med den, og at det eventuelt må være opp til Stortinget å stanse dem. Man risikerer imidlertid at det blir politisk umulig for Stortinget å gripe inn på denne måten, og påtalemyndigheten vil stort sett kunne ta saken lenge før Stortinget får summet seg. På den andre siden risikerer man også at dersom Stortinget mener de har jurisdiksjon (og denne avgjørelsen først kommer etter litt tid), så må hele etterforskningen stansen og begynne på nytt. I tillegg kan man mer generelt hevde at riksrettsprosessen må følges som lex specialis, noe som også underbygges av at riksrettsprosedyren har særskilte mekanismer for tilbakeføring av saken til alminnelig prosedyre.

Til dette kan man muligens innvende at Stortinget vil kunne trenere saker som åpenbart hører hjemme hos påtalemyndigheten. Imidlertid vil FO § 15 forplikte konstitusjonskomiteen til å avgjøre spørsmålet om saken hører inn under riksrett eller alminnelig påtalemyndighet dersom de mottar en ekstern henvendelse. Dermed kan treneringsmulighetene forhindres ved at påtalemyndigheten anmelder saken til Stortinget.

Alt dette forutsetter naturligvis at det spilles høyt fra mange aktører, og slik sett kan det fremstå urealistisk. Men snarere fordi det spilles høyt, er det grunn til å sikre at riksrettens regler er langt klarere enn de er i dag.