En saksøker bosatt i et EØS-land plikter ikke å stille sikkerhet ved søksmål i Norge i henhold til tvl. § 20-11, jf. at også før ordlyden ble endret utgjorde det diskriminering i strid med EU/EØS-reglene, og det gjelder uansett saksøkers nasjonalitet, se HR-2016-407-U. Men etter Brexit og overgangsperioden som utløp 31.desember 2020, er Storbritannia ikke omfattet av EØS-området.

Med hensyn til sikkerhet for saksomkostninger var det før Norge ble med i EØS Rettergangsoverenskomsten med Storbritannia (1931) som gjaldt for spørsmålet om sikkerhet for saksomkostninger mellom partene. Artikkel 11 lyder: «Den ene høie kontraherende parts undersåtter skal på den annen høie kontraherende parts territorium nyte godt av fullstendig samme behandling som den sistnevnte parts egne undersåtter for så vidt angår fri rettshjelp for fattige og fengsling for gjeld; og og forutsatt at de bor innen et av disse territorier, skal de ikke plikte å stille sikkerhet for saksomkostninger i noe tilfelle hvor den annen høie kontraherende parts egne undersåtter ikke vilde ha plikt til det».

Det spesielle ved denne bestemmelsen er imidlertid at den for norsk rett ikke sier mer enn hva som fremgår av tvl. § 22-11 (og tidligere tvml. § 182): En norsk saksøkt ikke kan kreve sikkerhet fra en saksøker, uansett britisk eller norsk statsborgerskap, hvis saksøker er bosatt i Norge, men saksøkte kan kreve det hvis vedkommende saksøker (hva enten britisk eller norsk statsborger) er bosatt i Storbritannia, se FOR-1953-03-19-1 og Rt. 1996 s. 322.

Etter fullført overgangsperiode omfattes Storbritannia ikke av Luganokonvensjonen (for EØS) eller for den saks skyld av Brussel II -forordningen (for EU). Storbritannia har søkt opptak i Luganokonvensjonen, men selv om slik opptak tillates av EU inneholder Luganokonvensjonen ingen regler som begrenser nasjonale regler om krav til sikkerhetsstillelse for saksomkostninger. Man kan likevel spørre seg om Sivildomsoverenskomsten med Storbritannia (1961) (forlenget ved avtale mellom statene av 13. oktober 2020) eller en eventuell tiltredelse til Luganokonvensjonen, som begge gir adgang til inndrivelse av saksomkostningsavgjørelser fra det annet land, kan gi grunnlag for å avslå krav om sikkerhet for saksomkostninger i medhold av tvl. § 20-11 (1) annen setning: «Sikkerhet kan ikke kreves (...), hvis det ville stride mot en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig», jf. EMK artikkel 6 nr. 1 og bl.a. HR-2020-532-U med videre henvisninger. Se f.eks. LB-2018-127738 om et tilfelle som kan stille seg noe likeartet.

Inntil man får noen avklaring på om denne unntaksregel kan gjøres gjeldende, er det derfor grunnlag for å kreve at det stilles sikkerhet fra saksøkere bosatt i Storbritannia i medhold av tvl. § 20-11 for søksmål som tas ut etter utløpet av 2020.

Nord-Irland er så vidt skjønnes etter Brexit omfattet av EUs handelsregime, men ikke medlem av EU. De må da antas komme i samme situasjon som Storbritannia, jf. ovenfor.