Nylig avholdt det sveitsiske voldgiftssenteret (Swiss Arbitration Centre) en konferanse med tittelen «Money in arbitration». Blant temaene som ble drøftet var hvordan voldgiftsinstitutter bør finansieres.

Et voldgiftsinstitutt blir ofte definert som en permanent organisasjon med egne voldgiftsregler som regulerer en voldgiftssak og de tjenestene instituttet står for i anledning denne. Motsatsen er en ad hoc voldgift, hvor partene selv – sammen med voldgiftsretten – står for hele voldgiftsprosessen. Ad hoc voldgift er den vanligste formen for voldgift i Norge, men internasjonalt gjennomføres de langt fleste voldgiftssaker i regi av et voldgiftsinstitutt. Fordelene med institusjonell voldgift er mange, herunder prosessuell forutsigbarhet, tidseffektivitet, administrativ støtte fra et sekretariat og mer kostnadskontroll.

Uavhengigheten

For norske aktører er de mest relevante voldgiftsinstituttene Oslo Chamber of Commerce (OCC), Stockholm Chamber of Commerce (SCC), Danish Institute of Arbitration (DIA), International Chamber of Commerce (ICC) og London Court of International Arbitration (LCIA). Det er stor grad av variasjon mellom hvordan disse – og øvrige voldgiftsinstitutter – finansieres, og hvor åpne de er om sine finansieringsmetoder og -kilder. De fleste voldgiftsinstitutter er imidlertid ikke fullt ut selvfinansiert, men er avhengig av ekstern finansiering som typisk består av statlig støtte, medlemsavgifter eller sponsormidler.

Jo høyere kvalitet et institutt skal ha, dess mer midler trengs. De store kostnadsdriverne vil typisk være sekretariat, lokaler og databehandlingsverktøy. De mest benyttede instituttene internasjonalt, ICC og LCIA for å nevne to, har store og meget kompetente sekretariater, gjerne med en rekke ansatte jurister .

Et sentralt spørsmål er om, og i så fall når, et voldgiftsinstitutts uavhengighet vil kunne oppleves som svekket som følge av (utstrakt) ekstern finansiering. Upartiskhet og uavhengighet – habilitet – drøftes gjerne inngående når det gjelder oppnevning av voldgiftsdommere. Konferansen i Sveits avdekket imidlertid at svært få aktører i internasjonal voldgift reflekterer særlig mye over hvordan selve instituttet er finansiert. Det er overraskende, siden en rekke viktige avgjørelser typisk er eller kan bli lagt til instituttet, eksempelvis oppnevning av voldgifts­dommer(e) dersom partene ikke blir enige.

Kan miste saker

Videre, er det for eksempel greit om et voldgiftsinstitutt er finansiert helt eller delvis av en nasjonalstat som kan tenkes å ha saker der både selv eller gjennom statseide selskaper? Eller hva med finansiering gjennom medlemmer som siden kan ha saker gående for instituttet slik tilfellene er for handelskammerne (ICC, SCC, OCC for å nevne noen få)? Hvordan stiller det seg hvis et stort advokatfirma som stadig representerer parter i saker for et voldgiftsinstitutt sponser en faglig konferanse?

Stiller man for strenge krav til selvfinansiering vil aktørene kunne miste en sentral tvisteløsnings­mekanisme, og voldgiftsinstitutter miste saker, fordi det rett og slett ikke vil være mulig å drive instituttet med den standard aktørene ønsker eller har behov for. Samtidig er kravene til uavhengighet og upartiskhet helt grunnleggende innen voldgift. Tvilsom eller lite transparent finansiering av voldgiftsinstitutter og dermed tvil om instituttets upartiskhet og uavhengighet overfor finansieringskildene kan ramme anseelsen til voldgift som tvisteløsningsmekanisme hardt.

Diskusjonen om finansering av voldgiftsinstitutter bør hilses velkommen. At ingen har vært særlig opptatt av dette tidligere er i alle fall ingen grunn til å la spørsmålet ligge. I det minste bør det være mer offentlig tilgjengelig informasjon om hvordan voldgiftsinstituttene finansieres. Egenfinansiering – og fornuftige retningslinjer for eventuell ekstern finansiering – bør være et konkurranseelement mellom instituttene på lik linje med kostnads­effektivitet og kvalitet på voldgiftsregler. Først når brukerne av voldgiftsinstituttene begynner å stille slike krav, vil vi kunne se en endring her.