Høyesterett har i tre avgjørelser HR-2023-604-A, HR-2024-2167-A og HR-2025-1238-A introdusert et nytt frifinnelsesgrunnlag. Begrunnelsen er oppsiktsvekkende og neppe på plussiden for Høyesteretts rettsskapende virksomhet. I alle tre avgjørelsene nektet demonstrerende bygningsokkupanter å forholde seg til politiets pålegg om å forlate området. De ble i alle sakene frifunnet fordi de etter pågripelse ikke umiddelbart ble løslatt, men uhjemlet ble tatt med til politistasjonen og holdt frihetsberøvet.

Les: Høyesterett er enig med lekdommerne fra underinstansene: – Dette er en sjelden sak

Skoghøys kritikk

Tidligere høyesterettsdommer, advokat (H), professor dr. Juris Jens Edvin A. Skoghøy har i en særdeles lesverdig artikkel i Rett24 kommentert avgjørelsene, og pekt på at Høyesterett har introdusert et nytt frifinnelsesgrunnlag, som verken har hjemmel i intern rett eller praksis fra EMK. Alternativet som Skoghøy korrekt peker på, var at de demonstrerende bygningsokkupanter i stedet kunne fått straffeutmålingsfrafall etter straffeloven § 61, noe som altså ikke ble gjort.

Det er lett å være enig med Skoghøy. Selv stusset jeg over avgjørelsen i HR-2024-2167-A og tenkte den var et arbeidsuhell. Avgjørelsen i HR-2023-604-A var mere forståelig i det uhjemlet frihetsberøvelse varte i 6 timer. I de påfølgende avgjørelser var tidsperiodene vesentlig kortere, 1- 2 timer. Men HR-2025-1238-A avviste arbeideuhelltanken og sementerte de to tidligere avgjørelser. For politiet kan det ikke være lett å forholde seg til den nye rettstilstanden. Skulle de løslatt aksjonistene på utsiden av bygningen slik at aksjonistene kunne gått inn, politiet tatt dem ut, aksjonistene gått inn, politiet tatt dem ut og så videre, til en partene ga opp? Altså en heller komisk situasjon.

Berøringsangst

Når Høyesterett skaper ny rett, i strid med en over hundre år fast og etablert rettstilstand, burde man forvente en bred og grundig begrunnelse. Her svikter Høyesterett, fordi henvisningen alene til den uhjemlede frihetsberøvelsen synes å være tynn. Det er uklart hvor langt dette nyetablerte frifinnelsesgrunnlaget rekker. Har man ment å skape en rettstilstand kun for minoritetsgrupper, aksjonister med videre, eller vil den gjelde generelt? Vil for eksempel en promillekjører som i avvergingshensikt blir holdt tilbake av politiet i 1-2 timer etter å ha avlagt blodprøve, bli frifunnet for promillekjøringen? Vil det ved regnskapsovertredelser bli frifinnelse såfremt politiet har foretatt et ulovlig beslag? Besvares dette bekreftende, vil det innebærer at sprang over fra europeisk til amerikansk rettstradisjon. En slik utvikling vil neppe være heldig.

Den nyetablerte rettstilstanden har preg av berøringsangst. Politiets pålegg var gyldige både i HR-2024-2167-A og HR-2025-1238-A. I HR-2023-604A ble pålegget ikke kommentert. Aksjonistene hadde derfor plikt til å respektere påleggene, noe som ikke ble gjort. At reaksjonen ble frifinnelse grunnet en kortere frihetsberøvelse i avvergende øyemed, tyder på at Høyesterett vek unna. Begrunnelsen som ble gitt, er enkel og med begrenset breddevurdering. Aasmund Olavsson Vinje, kjent som en tvisynets mann, ville neppe bifalt begrunnelsen.