Skuespilleren Johnny Depp trodde han hadde en god sak mot den omstridte tabloidavisen the Sun etter anklagene om vold og psykisk mishandling av ekspartneren Amber Heard.

Det var helt til han møtte den sylskarpe pennen til dommer Andrew Nicol i High Court i London.

Årets mest omtalte ærekrenkelsessak endte denne uken med et grufullt nederlag for John Christopher Depp II, som med egne ord var ute etter «total global humiliation» for Amber Heard. I stedet fikk han en 129 sider lang avgjørelse som ikke bare har global betydning for mediene og for ytringsfriheten, men også for arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Hva dette betyr for Depps popularitet skal vi la ligge. Det som er interessant fra et rettslig perspektiv, er måten dommer Nicols håndterte sakens mange materielle og prosessuelle utfordringer. Dommen kan tjene som lærebok for mediejurister og som avskrekkende lesning for den som vil bruke rettssystemet for å oppnå total ydmykelse av sine motstandere gjennom søksmål mot pressen.

Resultatet kan like gjerne bli det motsatte.

Det første, avgjørende grepet dommer Nicol tok, var å avskjære Johnny Depps forsøk på karakterdrap av Amber Heard og hennes generelle troverdighet. De vitneprovene som ikke holdt seg til sakens tvistetema, ble enten avskåret eller begrenset til det som hadde med saken å gjøre.

Deretter besluttet han å skjære gjennom Depps kunstgrep ved å saksøke bare the Sun og avisens redaktør i London, og holde Amber Heard utenfor. Depp har tatt ut en separat ærekrenkelsessak mot Heard i USA.

Nicol påla Depp å legge frem bevisene fra amerikanske saken, og tillot dessuten at Amber Heard var til stede under hele rettssaken i London i sommer – til stor frustrasjon for Depp. Han fikk heller ikke medhold i forsøkene på å pålegge Amber Heard å legge frem beviser som kunne sverte henne selv. Hun var jo ikke part i saken!

Det er i retten som i krigen; det er krevende å holde to fronter samtidig. Og den som fører krig ved stedfortreder, vet aldri når den virkelige fienden kan dukke opp.

Det dommer Nicol derimot tillot, var the Suns meget håndfaste bevisførsel som tok sikte på å legge at beskyldningene om vold og mishandling faktisk var riktige. Her gikk han mer detaljert til verks enn en norsk dommer hadde gjort.

For 12 av de 14 nitriste hendelsene som ble bevisført under den 15 dager lange rettssaken, fant han det fullt ut bevist at avisen hadde faktisk dekning for uttrykket «wife beater», enten det skjedd på Bahamas, i Los Angeles eller på toget til Singapore.

Underveis er han flere ganger innom parets to hunder «Pistol» og «Boo», som på mer enn ett vis har en rolle i saken om familien Depps dysfunksjonelle familieliv.

Dommeren får også på plass saksopplysningen om at Depp endret tatoveringen «Winona forever» til «Wino forever» etter at det ble slutt med ekskjæresten Winona Ryder. Og der Depp mener seg demonisert av å bli kalt et monster, får Nicol frem at skuespilleren selv brukte denne betegnelsen i en epost til sin nære venn Elton John.

Etter dommerens meget nøye gjennomgang av sakens beviser, vil konspirasjonsteoretikerne få en vanskelig oppgave med å påvise at Jonny Depp er blitt utsatt for et komplott fra det Depp selv kaller en gold-digger. Dommer Nicol slår fast at det å gi sju millioner dollar fra skilsmisseoppgjøret til veldedighet «is hardly the act one would expect of a gold-digger».

Det er ikke alt i den 129 sider lange dommen som er nødvendig for å komme til det spektakulære resultatet. Men premissene gir noen og enhver en påminnelse om at domstolene er en risikabel arena for å gjenopprette krenkelser av egen ære.