Lagmannsretten har i brev til Justisdepartementet gjennomgått sine erfaringer etter at juryordningen ble avskaffet og erstattet med en sammensetning bestående av to fagdommere og fem meddommere. Borgarting lagmannsrett peker på flere forhold som gjør dagens ordning utfordrende.

Særlig i de store og langvarige straffesakene har vi erfart at kun to fagdommere i lagmannsretten har potensiale i seg for å gå ut over rettssikkerheten, og at risikoen for uriktige avgjørelser øker. Rettssikkerhet handler også om at de skyldige skal straffes, ikke bare at de uskyldige skal frifinnes.

Statsadvokatene i Oslo deler langt på vei de erfaringene Borgarting lagmannsrett har gjort, og de fleste av eksemplene som lagmannsretten viser til, er våre saker.  Vi har i tillegg flere andre saker som illustrerer de samme utfordringene.

En rask gjennomgang hos oss viser noen fellestrekk:

  • Dersom en fagdommer blir syk etter at sak har startet opp, men likevel slik at store deler av forhandlingene fortsatt ikke er gjennomført, faller svært mange oppgaver på den gjenværende fagdommeren. Det fører ofte til mer krevende forhandlinger, vanskeligere å holde oppmerksomheten på å få godt opplyste saker, mange sidegjøremål, stress og til sist et dårligere avgjørelsesgrunnlag for den samlede rett. En av oppgavene til fagdommerne er å veilede og trygge meddommerne i deres egne selvstendige vurderinger. Det blir vanskelig å skape den tryggheten, når det samtidig er en rekke løpende oppgaver som tar mye tid for den gjenværende fagdommeren.
  • Dersom de to fagdommerne er uenige om et komplisert juridisk spørsmål, forblir dette uavklart med kun to fagdommere. Det skaper risiko for at meddommerne i større grad overlates til å gjøre sine vurderinger basert på mer eller mindre tilfeldigheter eller utenforliggende hensyn.
  • Mange juridiske vurderinger kan være vanskelige. Det kan være behov for dypdykk i internasjonale rettskilder. Faktum kan være komplisert.  Det kan være behov for å vurdere innholdet i mange sakkyndige vurderinger. Der en sak både er langvarig og har flere tiltalte, vil ofte de tiltalte ha flere forsvarere, og mye tid går med til eksaminasjon hvor det kan være krevende å følge med. Om det da kun sitter én eller to fagdommere i panelet, vil det være utfordrende for dommerne å håndtere anførslene som framsettes og samtidig håndtere saksframdriften og veiledningen.
  • Det er heller ikke så overraskende om det faktum at de tiltalte stiller med svært mange forsvarere, som alle mener at sine klienter skal frifinnes, i seg selv skaper en form for usikkerhet som gjør at man frifinner fordi styrkeforholdet er forrykket. Tre fagdommere – med den integriteten disse innehar – vil langt på vei veie opp for skjevheten i styrkeforholdet mellom aktørene i retten.

Samlet sett mener vi derfor at tre fagdommere er en viktig forutsetning for å sikre flest mulig materielt riktige avgjørelser.

For å sikre riktige avgjørelser, er det også viktig å omerindre at det blir flest riktige avgjørelser dersom flertallet bestemmer. I Norge praktiseres flertallsbeslutninger både i tingrettene og i Høyesterett. I lagmannsrettene er det derimot et bestemmende mindretall som avgjør skyldspørsmålet. Dette regelverket burde kunne vurderes på nytt. Meddommerne er i flertall uansett – også der det eventuelt skulle bli tre fagdommere i framtiden.

Det kan derfor stilles spørsmålstegn ved om det blir mer rettssikkerhet av at et mindretall bestemmer at tiltalte skal frifinnes uansett.