Det er overraskende at Regjeringsadvokaten ser ut til å ta en omkamp i dette spørsmålet etter at Høyesterett flere ganger har tatt stilling til det. Spørsmålet var blant annet oppe i skranken i Høyesterett i den såkalte Maria-saken så langt tilbake som i 2015.

Konsekvensen av Regjeringsadvokatens syn vil være at advokater, på egen regning og risiko, ikke skal få lov til å hjelpe en ubemidlet part til å få sin sak prøvet uten samtidig å gi avkall på alminnelig salær for det tilfelle at deres klient har rett og staten taper. Det virker hverken logisk eller som en god regel, særlig tatt i betraktning det ulike styrkeforholdet som typisk vil foreligge i saker mellom det offentlige og parter hvor pro bono-avtaler er praktisk. I artikkelen heter det blant annet:

«En måte å begrense dette på kan være å alltid kreve at advokaten oppgir hva den faktiske sluttregningen til klient vil være hvis man taper – og det var det jeg foreslo i dag. Og så er det ekstra viktig at retten i slike saker foretar en inngående kontroll av hvilke kostnader som virkelig har vært nødvendige og som det er rimelig å belaste motparten med.»

Og:

«For øvrig er det min mening at man ikke bør tillate dobbeltregnskap om sakskostnader.»

Kontrolleres inngående

Først vil jeg presisere at pro bono-arbeid ikke innebærer noen form for dobbeltregnskap – hva som nå måtte ligge i det. Når Høyesterett tilkjenner sakskostnader, så fakturerer advokaten sin part korresponderende. Fakturaen dekkes ved at de tilkjente sakskostnader betales til advokaten. Så betaler advokaten skatt av det.

For det andre er det min opplevelse at retten i alle saker foretar en inngående kontroll av hvilke kostnader som virkelig har vært nødvendige og som det er rimelig å belaste motparten. Dette gjelder uavhengig av om det er pro bono-arbeid eller ikke. Regjeringsadvokaten mener derfor at den som påtar seg pro bono-arbeid ikke bør få betalt for den jobben som er gjort. Jeg mener dette ikke er en god regel. Det er for øvrig en regel som Høyesterett ikke har vært enig i.

Som styreleder i Rettssenteret er jeg stolt av at Rettssenteret yter gratis juridisk bistand til de aller svakeste i samfunnet. I det alt overveiende vil det ikke være mulig å få dekket kostnadene til dette arbeidet, ganske enkelt fordi sakene løses før de kommer til domstolene. Noen saker fortjener likevel domstolsbehandling. Det vil svært ofte være der hvor forvaltningen – stat eller kommune – er motpart.

Det er da noen som tar sitt samfunnsansvar og tilbyr et pro bono-oppdrag, på vegne av en part som ellers ikke ville kunne betale for juridisk bistand. For rettsstaten er det viktig at disse sakene bringes inn for domstolene og får en korrekt avgjørelse. Tilsvarende gjelder når det er naturinteresser som står på spill. Klimasaken i Høyesterett som nettopp er avsluttet viser betydningen av det rettsspørsmålet som er brakt inn for domstolene. Saken viser at spørsmålet fortjener å bli prosedert uavhengig av betalingsdyktigheten til parten som har reist søksmålet.

Ikke heldig

Videre vil det så å si alltid være den private part som har søksmålsbyrden der hvor staten er motpart. Det er ikke heldig at statens prosessfullmektig forsøker å gjøre søksmålsterskelen høyere enn den allerede er. Dersom man følger Regjeringsadvokatens argumentasjon, vil advokaten jobbe gratis for stat og kommune fordi det ikke er utsikt til å få dekket kostnadene til arbeidet selv om det viser seg at forvaltningen tok feil.

For å vise at Regjeringsadvokatens resonnement ikke synes helt gjennomtenkt, kan man reise spørsmålet hvordan man skal håndtere tilfellene hvor det foreligger rettshjelpsforsikring, arbeidstakerorganisasjoner som dekker arbeidstakers advokatkostnader, en interesseorganisasjon som dekker utgiftene, en snill onkel som betaler advokaten. Eksemplene er mange, og jeg inviterer Regjeringsadvokaten til å redegjøre for hvordan disse tilfellene etter hans syn skal behandles. Min vurdering er at Høyesterett har tolket tvistelovens regler om dekning av sakskostnader helt riktig.

Jeg tillater meg avslutningsvis å gi honnør til advokat Jenny Sandvig og andre gode kollegaer som har valgt å løfte frem viktige og prinsipielle spørsmål for domstolene – pro bono.