Aktiv saksstyring fra rettens side skulle være et sentralt virkemiddel, men også her er det lite fremdrift. Det er lærdommer å hente fra Danmark og Sverige. Her er åtte forslag til tiltak som kan utvikles og tas inn i sentralt fastsatte veiledninger.

Det er nå mer enn 15 år siden tvisteloven trådte i kraft. Ambisjonene i 2008 var klare. Sivile saker skulle bli mindre kostbare. Domstolene måtte bli mer tilgjengelige, ikke minst for saker av mindre økonomisk omfang. Det var et spørsmål om «access to justice» og hvilken mulighet borgerne har for å få fremmet sin rett.

Under tvisteloven skulle domstolenes behandling av sivile saker bli mer proporsjonal, konsentrert og effektiv. Hovedforhandlingene skulle skje konsentrert og forsvarlig, uten unødig tidsspille. Man ville blant annet bort fra de omfattende innledningsforedragene. Ett av virkemidlene for å nå disse målsettingene – og dermed å få kostnadene ned – var de nye reglene om aktiv saksstyring fra rettens side. Domstolene skulle bli mer tilgjengelige, særlig for små og mellomstore saker.

Lang historie kort: Domstolkommisjonens undersøkelser viser at målsettingene ikke er nådd, og at det også går feil vei på en del punkter. I NOU 2020:11 viser kommisjonen at hovedforhandlingene har blitt lengre; at kostnadene ved å føre sak øker og at økningen i sakskostnadene er forholdsmessig større enn økningen i tvistesummene; at det blir færre sivile saker; og at det nesten ikke er noen saker om forvaltningens avgjørelser i de alminnelige domstolene. Når det gjelder den aktive saksstyringen skriver Domstolkommisjonen at «Norge skiller seg … ut i europeisk sammenheng ved at det settes av lite tid til saksforberedelse, og ved at mye tid går med til muntlig opplesning av skriftlige bevis under hovedforhandlingen» – og at den «kulturendring» tvisteloven var ment å innføre hadde latt vente på seg.

Domstolkommisjonen anbefalte flere tiltak for å forbedre behandlingen av tvistesakene. Noen av forslagene er behandlet i Prop 34 L (2022-2023) om endringer i tvisteloven. I proposisjonen er det imidlertid ikke forslag om store endringer i tvisteloven. På den annen side fremgår det av proposisjonen at departementet synes at flere av tiltakene som kommisjonen foreslo kan være nyttige, og at det ikke er noe i veien for at domstolene selv gjennomfører dem.

Ballen er dermed spilt over til domstolene selv, og veien ligger åpen for at domstolene tar ledelsen i utviklingen av de retningslinjer, veiledninger og verktøy som skal til for å komme videre i arbeidet med å oppnå mer proporsjonal, konsentrert og effektiv tvistesaksbehandling – slik tvisteloven la opp til. Samtidig er det etter mitt skjønn en god ting at retningslinjer, veiledninger og verktøy utvikles av domstolene selv – selvfølgelig i samarbeid med advokater og andre aktører. De blir da bedre forankret hos dem som i praksis skal levere en mer proporsjonal, konsentrert og effektiv tvistesaksbehandling. Domstoladministrasjonen er i ferd med å oppnevne en arbeidsgruppe som skal utarbeide nye retningslinjer for sivile saker, og dette arbeidet må på alle måter hilses velkommen.

Men hva skal nye retningslinjer, veiledninger og verktøy inneholde for å kunne bidra til en forbedret tvistsakebehandling? Kanskje er det noe å lære av våre kollegaer i Danmark og Sverige? I Domstolkommisjonens rapport står det i alle fall at hovedforhandlingene gjennomføres vesentlig raskere i våre naboland enn hos oss. Dette var utgangspunktet for at jeg ønsket å undersøke om dette var riktig, og hva som i så fall var grunnen til at hoved- og ankeforhandlingene er mer effektive i Danmark og Sverige. I løpet av en utvidet studiepermisjon mars og april i år fikk jeg anledning til å se litt nærmere på tvistesaksbehandlingen i danske og svenske domstoler, og samtidig se om det var noen lærdommer å ta med seg hjem.

Hoved- og ankeforhandlingene er mer effektive hos broderfolkene enn hos oss. Selv om dette dels kan skyldes noen særtrekk ved prosessen, kanskje særlig i Danmark, er inntrykket likevel at en bedre og mer aktiv saksforberedelse fører til konsentrasjon og effektivitet i hoved- og ankeforhandlingene. En mer aktiv saksforberedelse fører rett og slett til at man starter bedre forberedt og «høyere opp på banen» under hoved- og ankeforhandlingene.

Rammene omkring behandlingen av vanlige sivile tvister er ganske like i Danmark, Sverige og Norge, herunder at tvistesaksbehandlingen bygger på de samme grunnleggende prinsippene i alle tre land. Men vi fyller rammen på ulike måter. Det gjør en studie av tvistesaksbehandlingen i danske og svenske domstoler særlig interessant og relevant. Kort sagt: Det som fungerer i Danmark og Sverige må kunne fungere i Norge også. (Her må det selvfølgelig tas et forbehold: Det er ikke alt som går på skinner i Danmark og Sverige, heller. Det pågår debatter og omfattende reformarbeider i disse landene også. Her ser vi litt forbi dette, og prøver heller å lære av det som kan kalles en «best practice».)

Et viktig funn i undersøkelsen er at man i dansk og svensk prosessrett har mer detaljert og konkret veiledning om hvordan saksforberedelsen og hoved- og ankeforhandlingene skal gjennomføres. I Danmark er det dessuten utarbeidet ganske omfattende veiledninger om behandlingen av sivile saker. Disse er dels utarbeidet av Dommerforeningen (for byrettene) og dels av landsrettspresidentene (for ankeinstansen). For å få til endring er det etter mitt skjønn viktig at den enkelte dommer kan støtte seg på sentralt utarbeidede retningslinjer, veiledninger og verktøy, og at disse bør være så konkrete som mulig.

Basert på erfaringene fra Danmark og Sverige, kan følgende elementer utvikles, konkretiseres og tas inn i nye retningslinjer, veiledningen og verktøy til bruk for norske dommere:

  • Det bør konkretiseres ytterligere hva som er formålet med saksforberedelsen, slik at det er felles forståelse om hva den skal innebære. Overordnet må saksforberedelsen også være en forberedelse av selve avgjørelsen i saken, ikke bare en teknisk forberedelse av hoved- eller ankeforhandlingen.
  • Det bør legges til rette for at tvisteloven brukes slik at flere saker kan avgjøres uten etter hovedforhandling og dom. I Stockholms tingsrett avgjøres for eksempel bare 15% av tvistesakene etter hovedforhandling og dom.
  • Det bør legges opp til en fortung prosess. I utgangspunktet bør saken være fullt opplyst av partene før planmøtet.
  • Planmøtet bør brukes mer aktivt til avklaring av tvistepunktene og det som skal påberopes i saken. Det bør settes av mer tid til forberedelse og gjennomføring av planmøtene. Mer aktiv bruk av planmøtene vil, sammen med skriftlige sammenfatninger av ubestridt faktum, partenes påstander og påstandsgrunnlag, og oversikt over partenes argumentasjon og bebudet bevisførsel, bidra til konsentrasjon og effektivitet. I større saker kan det være flere planmøter om nødvendig.
  • Det bør legges en tidsplan med tidsfrister for den videre saksforberedelsen, og denne må følges aktivt opp av saksforberedende dommer.
  • Partene bør allerede før hoved- og ankeforhandlingen klarlegge hva som faktisk skal dokumenteres. I Danmark er det for eksempel forutsatt at partene en uke før hoved- og ankeforhandlingen leverer et omforent utdrag som kun inneholder det som faktisk vil bli påberopt og dessuten at viktige deler av teksten skal rammes inn. Dette gir dommerne en god mulighet til å forberede seg til hoved- og ankeforhandlingen, og bidrar dessuten til at dokumentasjonen under hovedforhandlingen kan gjøres mer effektiv.
  • Det bør gis veiledning om hvordan hoved- og ankeforhandlingen gjøres mer konsentrert og effektiv, herunder at saksfremstillingen i innledningsforedragene gjøres konsentrert, kortere enn i dag og uten at begge parter nødvendigvis får like lang tid. Dokumentasjonen kan i større grad gjøres ved henvisning til dokumentutdraget og en kort redegjørelse for hva beviset skal underbygge. Avhør av parter og vitner kan gjøres mer konsentrert og gå direkte på det som er relevant for tvistepunktene i saken. Forutsetningen er at dommeren(e) har en grundig saksforberedelse i ryggen og er godt opplest på saken allerede når forhandlingen starter. Tid bør flyttes fra hoved- og ankeforhandling til saksforberedelse.
  • Det bør legges til rette for at saksbehandling i tingretten i større grad ses i sammenheng med ankebehandlingen, herunder at sammenfatninger fra tingretten følger saken og kan legges til grunn også av lagmannsretten og at det det legges opp til gjenbruk av forklaringer fra tingretten når disse er tatt opp på lyd og bilde.

Alt dette er ikke mer enn en lojal oppfølging av tvisteloven og de ambisjonene om nødvendig reform som lovgiver den gang hadde. 15 år etter ikrafttredelsen er det på tide å bli utålmodig.