Høyesterett kom i dom 28. mai 2024 (HR-2024-967-A) til at den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrenten for personskadeerstatning «ikke uten videre kan legges til grunn ved ekspropriasjon» (avsnitt 49). Dette ble begrunnet med at ekspropriaten ved investering av ekspropriasjonserstatning må forventes å foreta investeringer som inneslutter større risiko og gir høyere avkastning enn det som kan forventes av en skadelidt som mottar en personskadeerstatning.

Les: Høyesterett droppet å sette to streker under svaret på kapitaliseringsrenten

I en kommentar til dommen i Rett24 5. juni 2024 uttaler advokat Stine Jarslett, som representerte staten i saken for tingretten og lagmannsretten, at dette innebærer at den domstolsskapte standardrenten på 4 prosent ved ekspropriasjon av landbruksareal fortsatt gjelder. Dette er ikke riktig.

Tilpasningsplikten

Det fremgår av dommen at selv om den forskriftsfastsatte rentefoten for personskadeerstatning «ikke uten videre kan legges til grunn», er den ikke uten betydning. Høyesterett uttaler i samme avsnitt:

«Om og eventuelt i hvilken utstrekning forskriften bør ha betydning, må særlig bero på en vurdering av tilpasningsplikten ved ekspropriasjon, og om de samme hensyn gjør seg gjeldende her som ved personskade.»

I HR-2024-967-A aksepterte grunneierne at de har en tilpasningsplikt, men de påpekte at denne plikten «begrenses av Grunnloven § 105, som gir rett til full erstatning», og at en «rentesats på 4 prosent stiller for strenge krav til tilpasningsplikten» (avsnitt 21). De hadde i den forbindelse fremlagt sakkyndiguttalelser som skulle belyse forhold som kunne ha betydning for grunneiernes tilpasningsplikt.

Denne argumentasjonen fra ekspropriatene gav imidlertid Høyesterett ikke noe svar på. Høyesterett bare bemerket at ekspropriatene hadde «kommet inn på ulike hensyn som kan ha betydning for kapitaliseringsrenten», men at det ikke var grunnlag Høyesterett å foreta denne vurderingen i den saken (avsnitt 54). Hvordan kapitaliseringsrenten ved utmåling av bruksverdierstatning skal fastsettes, ble ved dette overlatt til videre avklaring gjennom nye rettsavgjørelser.

Naturlig utgangspunkt

Ved utmåling av bruksverdierstatning er det etter min oppfatning naturlig å ta utgangspunkt i den forskriftsfastsatte kapitaliseringsrentefot for personskadeerstatning. I næringsforhold vil imidlertid ekspropriaten gjerne ha investeringsmuligheter som gir høyere avkastning enn det som kan forventes at en skadelidt ved et personskadeoppgjør skal kunne oppnå. I så fall må det benyttes en høyere kapitaliseringsrentesats enn den som gjelder for utmåling av personskadeerstatning.

Hvilken kapitaliseringsrentefot som skal benyttes, må vurderes konkret i den enkelte sak, ut fra hvilke avkastningsmuligheter som finnes i bransjen. Det kan ikke forventes at ekspropriaten skal investere erstatningen i en helt annen næring. Hvis erstatningen skal utmåles ut fra en forventning om at ekspropriaten skal investere i en annen næring, vil ekspropriaten ikke få «full erstatning».

Uakseptabel risiko

Det kan heller ikke kreves at ekspropriaten investerer erstatningen i en aktivitet som gir høy avkastning, men som samtidig inneslutter en uakseptabel stor risiko. Dersom ekspropriaten har realistiske investeringsmuligheter som gir bedre avkastning enn den som ligger til grunn for neddiskonteringsrenten for personskadeerstatning, må det etter at forventet avkastning er fastsatt, gjøres et skjønnsmessig reduksjon i rentefoten for forventet inflasjon, slik at man finner frem til en forventet realrente.

Hvis ekspropriaten ikke har realistiske investeringsmuligheter som gir en bedre avkastning enn kapitaliseringsrentefoten for personskadeerstatning, bør kapitaliseringsrenten settes til 2,5 prosent.