Den umiddelbare foranledning var at maskerte personer hadde sperret E-18 mellom Drammen og Lier for å drive kappkjøring. Det anføres at slik kjøring medfører stor trafikkfare, og at fengselsstraff og langvarig fradømmelse av førerett ikke har tilstrekkelig preventiv virkning, slik at kraftigere lut må til.

Jeg antar at henvisningen til dansk rett sikter til færdselsloven § 133a som inneholder både fakultative og obligatoriske regler om inndragning av kjøretøy, bl.a. ved ruskjøring og fartslovbrudd. Etter dansk rett skal kjøretøyet bl.a. inndras når hastigheten ved fartsovertredelsen var mer enn 100 km/t over fartsgrensen på stedet, jf. færdselsloven § 133a stk. 6 nr. 2 jf. § 126 stk. 11.

Etter mitt syn kan samme effekt langt på vei oppnås ved å ta i bruk hjemler vi allerede har. Etter straffeloven § 69 kan ting som har vært gjenstand for eller blitt brukt ved en straffbar handling, inndras. Dette omfatter også kjøretøy som er brukt ved trafikklovbrudd. Istedenfor tingen kan hele eller deler av tingens verdi inndras.

Bestemmelsen er fakultativ («kan inndras»), og det beror på en forholdsmessighetsvurdering om inndragning skal skje. Tredje ledd gir følgende retningslinjer for skjønnet:

«Ved avgjørelsen av om inndragning skal foretas, og hvilket omfang inndragningen skal ha, skal det særlig legges vekt på om inndragning er påkrevd av hensyn til en effektiv håndheving av straffebudet, og om den er forholdsmessig. Når forholdsmessigheten vurderes, skal det blant annet legges vekt på andre reaksjoner som ilegges, og konsekvensene for den som inndragningen rettes mot.»

Inndragningskrav må rettes mot eieren av kjøretøyet, og inndragning kan skje selv om kjøretøyet ble brukt av en annen enn eieren ved overtredelsen. Eierens rolle vil imidlertid være et moment ved forholdsmessighetsvurderingen.

I forarbeidene nevnes «villmannskjøring» som et eksempel på at bilen kan inndras, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 464. I rettspraksis er det eksempler på inndragning av motorsykler som er brukt ved grove fartsovertredelser, se Matningsdal, Straffeloven Lovkommentar, note 10 til § 69 på Juridika.

Inndragning etter straffeloven besluttes av domstolene eller kan vedtas ved forelegg.

Videre har vegtrafikkloven bestemmelser om bruksforbud. Vegtrafikkloven § 36 nr. 2 bokstav c bestemmer at bruksforbud kan ilegges for bestemt tid inntil 1 år dersom eieren eller noen som stadig bruker kjøretøyet med hans samtykke, har brukt kjøretøyet i strid med bestemmelser i eller i medhold av vegtrafikkloven, og han tidligere er ilagt straff eller domfelt for overtredelse av slik bestemmelse. I forarbeidene fremholdes at «nedleggelse av bruksforbud etter vegtrafikklovens § 36 nr 2 bokstav c også [er] et velegnet virkemiddel for å bedre trafikksikkerheten» og at dette «vil langt på vei ha samme fordeler som inndragning av bilen», se Ot.prp. nr. 65 (1987-88) side 39. Forbudet gjennomføres ved at kjøretøyet avskiltes, jf. vtl. § 36 nr. 3. Etter en lovendring i nr. 3 i 2015 kan overholdelse av bruksforbudet også gjennomføres ved at kjøretøyet påsettes hjullås, rattlås eller annet sikringsutstyr.

Kompetansen til å nedlegge legge bruksforbud er lagt til politiet og Statens vegvesen (biltilsynet). Vedtaket kan påklages til Vegdirektoratet, jf. vtl. § 39.

Jeg har forståelse for UP-sjefens ønske om kjøretøyreaksjoner for å motvirke grove fartsovertredelser. Etter mitt syn bør man imidlertid først bruke verktøyene i gjeldende rett (inndragning etter straffeloven og bruksforbud etter vegtrafikkloven) og vente med å rope på lovgiver til disse eventuelt har vist seg utilstrekkelige. Det kan uansett reises tunge innvendinger mot drakoniske sanksjonsregler begrunnet i allmennprevensjon. Det bør alltid være plass for en konkret forholdsmessighetsvurdering, slik som både straffeloven § 69 tredje ledd og kan-skjønnet i vegtrafikkloven § 36 gir anvisning på.