Myndighetenes ulike tiltak mot smittespredning har medført utfordringer for domstolene. En rekke saker er omberammet og det har bygget seg opp restanser. Samtidig er det iverksatt gode tiltak for å avhjelpe situasjonen og domstolene tilpasser seg raskt de mulighetene som ligger i «korona-forskriften» og fjernmøteteknologi. Jeg vil sette fokus på et annet virkemiddel som kan bidra til reduserte restanser og mer effektiv tvisteløsning, nemlig bruk av eksterne rettsmeklere:

Tvisteloven § 8-4 bestemmer at enhver tingrett og lagmannsrett skal ha et utvalg av eksterne rettsmeklere. Meklerne oppnevnes av retten for en periode på 6 år og er gjerne spesialiserte advokater med betydelig erfaring fra mekling. Etter tvistelovsforskriften § 8 skal utvalget av meklere - sammen med domstolenes egne dommere - dekke domstolens samlede behov for særlig fagkompetanse ved mekling.

Om formålet med ordningen står det blant annet følgende i Ot.prp.nr. 51 (s. 122):

«Særlig i mer omfattende saker med et spesialisert faktum kan det være en fordel med meklere som har spesiell innsikt både faktisk og juridisk i det felt den aktuelle saken gjelder, framfor en dommer som er generalist uten spesiell kompetanse på feltet.

[…]

Departementet er enig med utvalget i at det er ønskelig å bruke andre enn dommere som rettsmeklere i langt større utstrekning enn det er skjedd i forsøksordningen»

Tvistemålsutvalget foreslo også at utgiftene til bruk av eksterne meklere skulle dekkes av det offentlige, jf. NOU 2001:32 A s. 229:

«Hovedregelen bør være at partene ikke belastes utgiftene til rettsmekling, ut over de utgifter de selv har til advokat mv. […] Det er også grunn til å peke på at om partene skal betale for en utenforstående rettsmekler, vil det legge et press på retten til utelukkende å benytte en av domstolens dommere som rettsmekler. I så fall vil den praksis som nå er etablert ved prøvedomstolene, at utenforstående sjelden eller nærmest aldri brukes som rettsmeklere, bli sementert. Det vil være meget uheldig.»

Forslaget om utgiftsdekning ble imidlertid forkastet av departementet og resultatet er blitt som forutsett av lovutvalget. Eksterne rettsmeklere benyttes i svært liten grad. Ifølge Domstolsadministrasjonen brukes ikke ordningen i mer enn om lag 2 % av de sakene som forsøkes meklet hvert år. Dette er ikke overraskende. Når valget står mellom en dommer som mekler uten kostnad for partene og en ekstern rettsmekler som skal ha dekket sine utgifter, er det få som velger eksterne. Dette er uheldig, og det er grunn til å anta at enda flere saker kunne vært løst i minnelighet dersom det ble lagt bedre til rette for bruk av eksterne, spesialiserte meklere.

Som påpekt i lovforarbeidene vil det i enkelte saker være krevende å mekle uten spesialisert kunnskap både om faktiske og rettslige spørsmål. To av våre advokater bistod nylig som prosessfullmektiger i en tvist om oppgjør etter mangeårige kraftleveranser. Saken ble meklet over fire dager i Oslo tingrett og involverte bl.a. flere kommuner, fylkeskommuner, kraftforvaltere og produsenter. Rettsmeklerne fra Oslo tingrett gjorde en utmerket jobb og saken ble forlikt. Den er likevel et godt eksempel på at det i enkelte saker kan være behov for å benytte spesialister med særlig kunnskap om aktuelle rettsspørsmål og bransjeerfaring.

Et annet eksempel er ekspropriasjonskjønn, som ofte medfører betydelig ressursbruk for domstolene, parter og prosessfullmektiger. Min erfaring tilsier at mange ressurskrevende skjønnsforhandlinger kunne vært unngått med et større fokus på bruk av mekling. Forutsetningen for å lykkes er imidlertid rettsmeklere med nødvendig oversikt over et spesialisert rettsområde. I enkelte saker vil ordinære dommere måtte bruke mye tid på forberedelser, mens en spesialist mer effektivt kunne satt seg inn i saksforholdet og aktuelle spørsmål.  

Næringslivet har i stor grad tilpasset seg behovet for spesialisert tvisteløsning gjennom bruken av voldgift og ulike oppmannsordninger. Tilsvarende åpner tvisteloven for bruk av spesialiserte rettsmeklere. Ordningen er et nyttig virkemiddel for domstoler som har behov for å styrke sin meklingskapasitet og den har en særlig funksjon når det skal mekles i saker som reiser spesialiserte spørsmål.

Koronapandemien har satt domstolene i en krevende situasjon. En økt bruk av eksterne rettsmeklere kan bidra til hurtigere saksavvikling. Det må imidlertid legges til rette for bruk av ordningen, og fortrinnsvis ved å følge opp det som var tvistemålsutvalgets anbefaling: Partene bør ikke belastes utgiftene til bruk av eksterne rettsmeklere. Offentlig finansiering kan gjennomføres ved en mindre justering av tvistelovsforskriften og vil medføre ubetydelige kostnader sammenlignet med den samfunnsøkonomiske gevinsten av å løse enda flere saker i minnelighet.