Dette er forskjellen mellom klimasøksmål I og II

Klimasøksmål har vært en gjenganger i norske domstoler de siste årene. Startskuddet gikk da Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for å stoppe 23. konsesjonsrunde, som ble vedtatt sommeren 2016.

Saken startet opp i Oslo tingrett høsten 2017, og Miljøorganisasjonenes prinsipale anførsel var at utvinningstillatelsene var i strid med Grunnloven paragraf 112, og derfor ugyldige. Alternativt anførte de at vedtaket var i strid med petroleumsloven, eventuelt i strid med Norges folkerettslige- og menneskerettslige forpliktelser. Spørsmålet var med andre ord om staten i det hele tatt hadde adgang til å starte opp prosessen med utbygging i nye felter, uten å ta hensyn til klimautslippene fra forbrenningen av oljen som produseres.

Les: Slik bygges anførslene opp i klimasaken

Denne tvisten endte opp med at Høyesterett behandlet saken i plenum, og svaret ble ja – vedtaket om å tildele konsesjonene var gyldig. Flertallet i Høyesterett mente Grunnlovens miljøparagraf først og fremst var en sikkerhetsventil, og at domstolenes terskel for å overprøve Stortingets vurdering skulle være «svært høy». Høyesterett ga heller ikke miljøorganisasjonene medhold i anførslene om at det forelå saksbehandlingsfeil.

Neste steg

Tildeling av konsesjoner er imidlertid bare første steg i den lange prosessen frem mot produksjon. Neste skritt er ifølge petroleumsloven vedtak om plan for utbygging og drift – PUD. Og det er disse vedtakene som er gjenstand for den klimarunden som nå verserer.

Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020. Saksøkerne anførte at saken i sin kjerne gjelder rettsregler som Høyesterett i plenum har avklart, men som Olje- og energidepartementet ikke retter seg etter. Staten deler imidlertid ikke saksøkernes tolkning av plenumsdommen.

«Partene er uenige om tolkningen av denne dommen», konstaterte tingretten, og ga saksøkerne medhold. Tingretten la til grunn at Høyesteretts plenumsdom bygget på en forutsetning om at klimagassutslipp fra den produserte oljen ville bli konsekvensutredet i forbindelse med søknad om PUD.

To spor

I tillegg til at klimaorganisasjonene vant frem i hovedkravet, ga tingretten midlertidig forføyning om at alle videre vedtak i saken skulle stanses inntil endelig dom foreligger. Etter dette er saken delt i to:

• Hovedsaken, spørsmålet om gyldigheten av PUD-vedtakene, er sendt til EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse. Der holdes det muntlig høring i neste uke.
• Den midlertidige forføyningen ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i oktober. Lagmannsretten kom her til motsatt konklusjon av tingretten, og sa nei til midlertidig forføyning.
• Dette har miljøorganisasjonene anket til Høyesterett, og det er denne biten av saken Høyesterett nå har sluppet inn til behandling.

I kjennelsen fra oktober, skrev Borgarting blant annet:

«På tilsvarende måte som i plenumssaken bygger således ankemotpartenes argumentasjon, og interessen i nedstengning, generelt på at norsk petroleumsvirksomhet innebærer en løpende skade for klima, miljø og menneskeheten. Det bes om at domstolene foretar en materiell realitetsvurdering av dette og stenger ned virksomheten for å avverge skade. Fra et slikt overordnet perspektiv fremstår forføyningssaken som en omkamp om de samme argumentene som i plenumssaken, men etter et nytt hjemmelsgrunnlag.

(...)

Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 anvendes i tråd med de demokratihensyn Høyesterett bygger på i plenumsdommen: Grunnleggende miljøspørsmål innebærer politiske avveininger og bredere prioriteringer som bør tilligge de folkevalgte og ikke domstolene, jf. plenumsdommen avsnitt 141. Som vist ovenfor forutsetter en forføyning i saken her at domstolene setter på prøve de politiske avveininger og prioriteringer som ligger til grunn for opprettholdelsen av norsk petroleumsvirksomhet. I en interesseavveining, og ved spørsmålet om forføyning skal besluttes, legger lagmannsretten da stor vekt på de demokratihensyn som er fremhevet i plenumsdommen.»

– Har misforstått

Staten argumenterte ifølge kjennelsen med at at plenumsdommen ikke kan leses som et prejudikat for at forbrenningsutslipp skal omfattes av konsekvensutredningsplikten på PUD-stadiet. Staten fremholdt videre at at Stortinget allerede har tatt stilling til klimakonsekvensene av oljeproduksjonen, gjennom utformingen av norsk energi- og klimapolitikk, og dessuten at Høyesteretts beskrivelse av hva som er praksis på PUD-stadiet var uriktig.

Miljøorganisasjonenenes prosessfullmektig, Jenny Sandvig, anfører på sin side at lagmannsretten har feiltolket både plenumsdommen fra forrige runde, og miljøorganisasjonenes anførsel.

– Lagmannsrettens generelle syn er at «demokratihensyn innebærer at det ikke tilligger domstolene å beslutte» forføyning i saker om tillatelser til petroleumsvirksomhet. Det er feil. Standpunktet har ingen rettslig forankring, men beror på en feilslutning fra plenumsdommen, sier Sandvig

Hun anfører at lagmannsretten har omskrevet miljøorganisasjonenes interesse til å gjelde «nedstengning» av de omtvistede feltene, og av norsk petroleumsvirksomhet generelt.

– Retten tillegger dermed forføyningsspørsmålet langt større rekkevidde enn de ankende parter har krevd. Ankende parter har kun krevd at virkningene av PUD-vedtakene suspenderes inntil rettskraftig avgjørelse, subsidiært at staten forbys å fatte avledede vedtak som forutsetter gyldig PUD inntil gyldigheten av vedtaket er rettskraftig avgjort, sier Sandvig.

Ettersom hovedsaken er forelagt EFTA-domstolen, som i beste fall vil avsi dom innen sommeren 2025, er det med andre ord langt frem til lagmannsrettens avgjørelse av hovedsaken. Men den delen som gjelder midlertidig forføyning, er altså nå sluppet inn til Høyesterett.

Lagmannsrettens kjennelse finner du her.