At påtalemyndigheten har taushetsplikt om innholdet i materiale fra kommunikasjonskontroll, som for eksempel avlyttede telefonsamtaler, er ikke omstridt. Spørsmålet Høyesterett nå har tatt stilling til, er om dette materialets karakter endres når det har vært fremlagt i åpen rett, slik at det ikke lenger er undergitt taushetsplikten.

Saken springer ut av en klage fra en av de tiltalte i Lime-saken, som motsatte seg at de avlyttede samtalene ble gitt til Skatteetaten. Praksis frem til nå har vært at materialet, etter hovedforhandling, blir ansett som en del av straffesakens dokumenter, og dermed kan utleveres, med hjemmel i politiregisterloven.

Lex specialis

Lagmannsretten delte seg i dette spørsmålet.

Rett24 omtalte dommen her

Flertallet mente taushetsplikten var klar, og at det ikke finnes en tilstrekkelig klar hjemmel til å fravike den. De mente dette i så fall måtte avgjøres av lovgiver. Høyesteretts flertall kommer til samme konklusjon, og førstvoterende Erik Thyness skriver:

«Praksis hos politiet og påtalemyndigheten har visstnok vært i samsvar med statens synspunkt om at taushetsplikten etter straffeprosessloven § 216 i opphører når det aktuelle materialet er fremlagt som bevis i en straffesak, og disse synspunktene har også støtte i juridisk teori. At dette fremstår som en praktisk og naturlig ordning sett med påtalemyndighetens øyne, er forståelig. Men i lys av den lovforståelsen jeg har gjort rede for, er hverken praksis eller juridisk teori avgjørende for mitt syn på tolkningsspørsmålet.»

Lovforståelsen Thyness sikter til, dreier seg om at straffeprosessloven § 216 i oppstiller unntak fra taushetsplikten kun til bestemt angitte formål. Beskatning er ikke ett av dem. Flertallet mener dette er en spesialbestemmelse, som må gå foran den generelle regelen i politiregisterloven, som sier at straffesaksdokumenter kan utleveres.

Ikke til anvendelse

Flertallet i lagmannsretten besto av lagdommerne Anders Bøhn og Espen Sandvik, mens mindretallet var Michael Reiertsen. Reiertsen har doktorgrad i EMK artikkel 13, om retten til rettsmidler, og som en potensielt helt irrelevant kuriosa kan man observere at det også i Høyesterett er en EMK-spesialist som dissenterer, nemlig tidligere EMD-dommer Erik Møse.

Møse skriver at han er enig med flertallet i at den aktuelle bestemmelsen i straffeprosessloven er en spesialbestemmelse for utlevering av slikt materiale. Han mener imidlertid også at verken ordlyden eller formålet tilsier at en slik særregel skal komme til anvendelse etter at opplysningene er blitt fremlagt i åpen rett.

«Også systembetraktninger taler da for at det er de alminnelige reglene i politiregisterloven som gjelder», skriver Møse, som viser til praksis og juridisk teori.

Skal ikke slettes

Et annet punkt i lagmannsrettens dom, var at at det aktuelle KK-materialet måtte slettes etter at saken var avgjort. Dette blir ikke fulgt opp av Høyesterett, som slår fast at sletteplikten kun skal gjelde for overskuddsmateriale, ikke materiale som er brukt i straffesaken. På dette punktet fører altså statens anke frem.

– Det var et overraskende resultatet på slettingspunktet i lagmannsretten. Et slikt resultat ville vært skadelig, ettersom det potensielt ville ødelagt for eventuelle senere gjenåpningsbegjæringer. Det var viktig at Høyesterett korrigerte dette, sier assisterende regjeringsadvokat Tolle Stabell, som prosederte saken på vegne av staten. 

Les Høyesteretts avgjørelse her