DNA-kjennelsen – en uheldig formålsutglidning

Når Stortinget vedtar lover som hjemler tvangsmessig innhenting og behandling av våre personopplysninger, forsvares det ofte med at opplysningene kun skal kunne brukes til det begrensede formålet som begrunner lovvedtaket. Slik avfeies innsigelser om faren for såkalt formålsutglidning. At Stortinget selv, like ofte, ved senere lovvedtak bryter sin tidligere forutsetning, er én sak. Da blir det i det minste gjenstand for demokratisk behandling. Når det imidlertid er domstolene som bidrar til formålsutglidningen, undergraves tilliten til de gjeldende formålsbegrensningene som Stortinget har «solgt» inn sine lovvedtak med.

Etter min vurdering er det nettopp det siste som skjedde da Høyesteretts ankeutvalg, i en nylig avsagt kjennelse, tillot at en kvinne i en privat farskapssak skulle få tilgang til opplysninger om en manns DNA fra politiets DNA-register, for å få slått fast hvorvidt han var far til kvinnens barn. Mannen befant seg  på ukjent sted, sannsynligvis i Tsjetsjenia, og var ikke representert i saken.

Les Rett24s omtale av dommen her

Dissensen

Det springende punkt i saken var hva som var en korrekt tolkning av to i utgangspunktet uforenlige bestemmelser i henholdsvis barneloven og politiregisterloven: Skulle bestemmelsen i barneloven § 24 om at «[e]r ein som kan vere far til barnet død eller utilgjengeleg av annan grunn, kan retten som prov i ei farskapssak innhente og gjere bruk av biologisk materiale eller prøver som tidlegare er tatt av han», tolkes og anvendes slik at man så bort fra bestemmelsen i politiregisterloven § 12 om at opplysninger i politiets DNA-register «skal kun benyttes i strafferettspleien»? 

Ankeutvalgets flertall – dommerne Endresen og Bergh – svarte bekreftende på dette spørsmålet. Dette ble begrunnet i flertallets tolkning av hva lovgiver må ha ment, kombinert med blant annet et fra det mer til det mindre-argument: Ettersom man etter loven kunne ha avkrevd mannen en DNA-prøve ved tvang i en slik farskapssak, dersom han var i Norge, var innhenting av DNA fra politiets DNA-register ikke mer inngripende.

Den tredje dommeren – dommer Bårdsen – mente at en slik tolkning var i direkte strid med Stortingets klare forutsetning da politiets DNA-register ble opprettet, en forutsetning som var kommet like klart til uttrykk i politiregisterloven § 12 (jf bestemmelsens ordlyd, gjengitt ovenfor). Han mente at det derfor var en oppgave for Stortinget eventuelt å endre dette gjennom lovvedtak. 

Jeg gjengir ikke alle tolkningsargumentene til flertallet og mindretallet her, men viser til selve kjennelsen for den nærmere argumentasjonen. 

Grunnloven

Personlig er jeg enig med dommer Bårdsens argumenter og konklusjon, men også den argumentasjonen kunne etter min vurdering ha vært utbygget, for å få tydeligere frem hva som etter mitt syn er det virkelig prinsipielle spørsmålet: Respekten for det grunnleggende personvernrettslige prinsippet om formålsbestemthet. 

Personvernet er grunnlovsbeskyttet, jf Grunnloven § 102. Det er et grunnleggende prinsipp i europeisk, herunder norsk, personopplysningsrett, at tvangsmessig behandling av personopplysninger fra statens side, både må ha lovhjemmel og begrense seg til klart angitte formål. Lovgiver kan gjerne lovfeste at opplysninger kan behandles til flere formål. Det kan også bestemmes at selv om opplysningene i utgangspunktet kun kan innhentes til et bestemt formål, kan de, når de først finnes i et register, også benyttes til andre angitte formål. 

Poenget med dette prinsippet, er todelt. Begge delpoengene er nært forbundet, og de har begge en side til legalitetsprinsippet, jf Grunnloven § 113. For det første skal det være tilstrekkelig forutberegnelig for borgerne til hvilke formål personopplysninger om dem som staten har registrert, kan benyttes. For det annet skal lovgiver, når det er snakk om å lovfeste hjemmel for tvangsmessig innsamling av borgernes personopplysninger, vurdere konsekvensene for personvernet – og i den vurderingen hører også spørsmålet om til hvilket/hvilke formål opplysningene samles inn og benyttes. Begge delpoenger stiller krav til at det av hjemmelsgrunnlaget for myndighetenes rett til å samle inn og behandle opplysningene, også fremgår med tilstrekkelig klarhet til hvilke formål opplysningene kan benyttes.

Man kan kanskje si at på dette området av personopplysningsretten, er prinsippet om formålsbestemthet en presisering av legalitetsprinsippet. Man ønsker å tvinge lovgiver til å ta klart stilling ikke bare til om personopplysninger skal kunne tvangsinnsamles til det formålet som i utgangspunktet begrunner innsamlingen. Man ønsker at lovgiver også skal ta stilling til hvilke eventuelle andre formål opplysningene skal kunne benyttes til, når de først finnes i et register. På den måten motvirker man at det som kalles formålsutglidning skjer uten at man får demokratisk behandling av spørsmålet gjennom en alminnelig lovgivningsprosess.

Ny lov om etterretning

Anvendelsen av prinsippet om formålsbestemthet vil variere alt ettersom blant annet hva slags personopplysninger det er tale om. DNA-prøver er å regne som særlig sensitive personopplysninger. Dette tilsier at prinsippet har tilsvarende gjennomslagskraft i en sak som den Høyesteretts ankeutvalg behandlet. 

Når det som dommer Bårdsen pekte på i sin dissens, går så klart frem av ordlyden i politiregisterloven at opplysninger fra politiets DNA-register kun skal benyttes i strafferettspleien, og dette samtidig var en uttalt premiss fra lovgiver da DNA-registeret ble opprettet, bryter det etter min vurdering eklatant med prinsippet om formålsbestemthet når Høyesteretts ankeutvalg likevel tillot at opplysninger fra registeret kunne brukes i en sivil farskapssak. 

Avgjørelsen representerer slik sett en formålsutglidning vedtatt ikke av Stortinget, men av domstolene. 

Neste gang en norsk regjering legger frem forslag om en lov som skal gi myndighetene fullmakt til tvangsmessig å samle inn personopplysninger om borgerne til et bestemt angitt formål, vil borgernes eventuelle innsigelser om faren for formålsutglidning vanskeligere kunne møtes med henvisning til at lovforslaget uttrykkelig avgrenser formålet med innsamlingen og behandlingen – og at eventuelle endringer av formålet vil forutsette ny lovgivning. Med henvisning til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse, vil ikke lovgiver kunne «love» dette. 

Vi trenger ikke vente lenge på en slik situasjon. Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag om ny lov om Etterretningstjenesten, som blant annet inneholder forslag om å gi Etterretningstjenesten adgang til å samle inn og lagre data om store deler av befolkningens elektroniske kommunikasjon, til etterretningsformål. I forslaget er det blant annet sagt at disse opplysningene ikke skal kunne brukes som bevis i straffesaker. Spørsmålet er om en slik garanti fra lovgiver har full verdi, og om Stortinget faktisk har kontrollen med avgrensingen av formålet.