Den DNA-registrerte mannen var gift med barnemoren da barnet ble født i 2016, og ble derfor automatisk barnets juridiske far. Moren har imidlertid bedt om dom på at mannen ikke er barnets far. Ettersom mannen mest sannsynlig befinner seg i Tsjetsjenia, har kvinnen bedt om å få benytte den DNA-prøven som ble lagret da mannen ble straffedømt i 2014.
I politiregisterloven § 12 står det at «opplysningene i registeret skal kun brukes i strafferettspleien». Nå har Høyesteretts ankeutvalg kommet til at denne paragrafen skal tolkes innskrenkende, og at barneloven § 24, skal gis forrang. Paragrafen gir domstolene adgang til å innhente DNA med tvang i farskapssaker.
To mot én
Ankeutvalgets flertall, dommerne Endresen og Bergh, bygger avgjørelsen på Rt-2013-565, der behandlingsbiobankloven § 15 måtte vike for barneloven. Tilsvarende utlevering fra politiets DNA-register er imidlertid ikke behandlet tidligere. Flertallet skriver:
«Flertallet finner ellers grunn til å fremheve to reelle hensyn som anses å måtte tillegges vekt. Innhenting av bevis i farskapssak er for det første ikke basert på frivillighet. Den det er aktuelt å ta blodprøve av, er forpliktet til å medvirke, og vedkommende kan om nødvendig pågripes for å få sikret nødvendig biologisk materiale.
Hertil kommer at det ikke systematisk vil være noen interessemotsetning mellom barnets- og den mulige fars interesse i å få farskapet avklart. Ikke minst vil dette ha betydning i en situasjon der den mulige far ikke kan gi uttrykk for sitt syn på spørsmålet.»
Samlet sett er det flertallets syn at de beste grunner taler for at barneloven gis forrang slik at det kan innhentes DNA-opplysninger også fra politiregisteret.»
Rettens flertall kommer dermed til motsatt konklusjon av tingretten og flertallet i lagmannsretten.
Bårdsen: – Klar ordlyd
Tredjemann i ankeutvalget, Arnfinn Bårdsen, velger å ta dissens. I dissensen vektlegger Bårdsen at lovens ordlyd er «direkte, klar og ikke til å misforstå»:
«Det er ikke holdepunkter i forarbeidene, heller ikke i forarbeidene til senere endringer eller i forbindelse med at forbudet i 2010 ble overført til politiregisterloven § 12 sjette ledd, for at Stortinget har sett for seg at regelen i barneloven § 24 andre ledd likevel skulle slå gjennom.
Bårdsen mener biobankkjennelsen gjaldt en ulik situasjon, og at den derfor har begrenset overføringsverdi. Han skriver videre:
«Spørsmålet om hvem som skal gis tilgang til politiets DNA-register, og for hvilke formål, reiser en rekke vanskelige og prinsipielle spørsmål, som Stortinget – gjennom vedtagelsen og videreføringen av det forbudet som nå kommer til uttrykk i politiloven § 12 sjette ledd – har tatt et standpunkt til. Så lenge noe annet ikke følger av Grunnloven eller Norges folkerettslige forpliktelser, bør det være opp til Stortinget å eventuelt revurdere dette standpunktet.»
– Veldig oppløftende
Morens prosessfullmektig, Elias Christensen, ønsker ikke å gå inn på hva som eventuelt er gjort for innhente DNA på normalt vis, ut over å konstatere at mannen for morens vedkommende er utilgjengelig.
– For min klient oppleves det veldig oppløftende å få medhold i dette spørsmålet. For henne er det av aller største viktighet å få avklaringen, da hun opplever det som støtende om juridisk far feilaktig skulle forbli registrert som barnets far. I tillegg har det åpenbart hatt en praktisk vanskelig side at barnets juridiske far er utilgjengelig, ettersom han formelt sett har del i foreldreansvaret, sier Christensen.
– Svært uheldig
Jusprofessor Ragna Aarli ved UiB mener kjennelsen er svært uheldig.
– Jeg må for å være ærlig si at denne kjennelsen opprører meg. Høyesterett veier i denne saken en enkelt mors interesse i å få avkreftet farskapet til sitt barn tyngre enn hele befolkningens tillit til forvaltningen av ID-registeret. Det synes jeg er merkelig, sier Aarli.
Hun påpeker at registeret har vokst med rundt 10.000 identiteter i året etter at Riksadvokaten i 2013 utstedte nye retningslinjer for hvilke lovbrudd som skal føre til registrering. Borgarting lagmannsrett kom nylig til at skattesvik kvalifiserte til DNA-registrering, en avgjørelse John Christian Elden umiddelbart varslet ville bli anket til Høyesterett.
– Registeret er blitt til for å lette oppklaring av straffesaker, og så skal man anvende det i en farskapssak? Det har ingenting med opprettelsen av DNA-registeret å gjøre. Og det er jo heller ikke sånn at dette er eneste muligheten til å avklare denne saken. Den aktuelle personen finnes jo – ett eller annet sted. Man skal ikke bruke verktøy som lovgiver har akseptert for strafferettspleien til å løse denne typen problemer.
– Men det er kanskje veldig vanskelig å finne vedkommende i Tsjetsjenia?
– Mulig, men det er jo ikke uoverkommelig, og hensynet til at folks tillit til at lovgivers rammer for bruk av DNA-registeret blir fulgt, må uansett veie tyngre.
Droppet avdeling
Avgjørelsen flertallet vektlegger, Rt-2013-565 om biobankloven, gjaldt også en anke over en kjennelse. Den gang besluttet imidlertid ankeutvalget at avgjørelsen skulle overføres til Høyesterett i avdeling.
– Hva tenker du om at avgjørelsen er tatt i ankeutvalget, og ikke løftet til avdeling?
– Jeg synes avgjørelsen burde vært tatt i avdeling. Den gjelder et svært prinsipielt spørsmål om hvordan vi skal bruke DNA-registeret. Med den volumveksten i registeret som vi har i dag, blir det spesielt viktig at vi kan ha tillit til at registeret blir benyttet slik lovgiver har forutsatt, sier Aarli.
Les kjennelsen i Lovdata PRO her
Last ned kjennelsen på PDF her (åpen)
