Jeg har nylig levert en utredning til Justis- og beredskapsdepartementet med forslag til nye regler om dokumentoffentlighet i straffesaker. Forslagene til ny regulering viderefører og utvider dagens ordning med særretter til dokumentinnsyn for de journalistiske redaktørstyrte mediene. Den nye medieansvarsloven gir rettsgrunnlag for å avgrense hvem som omfattes av særrettene.

Les: Vil gi pressen mer innsyn i verserende straffesaker

I sosiale medier har de første personvernbekymringene begynt å melde seg. Et argument mot særretter til den redaktørstyrte pressen er at det fins redaktører som ikke har tilstrekkelig respekt for personvernet. Det vises i den forbindelse gjerne til Document.no og Resett.no. Hvorvidt det presseetiske systemet er i stand til å sikre tilstrekkelig personvern for straffesakens aktører er en bekymring jeg deler og skriver litt om i utredningen (se punkt 11.5.4). Men alternativet, innsyn for ingen, er etter mitt syn dårligere enn mitt forslag. For vi har også offentlige tjenestemenn som ikke fortjener den tilliten de har. I et lukket system kan myndighetsmisbruk bli godt bevarte hemmeligheter. Og strafferettspleien er i dag langt mer lukket enn den sivile rettspleien og forvaltningen for øvrig.

De aller fleste offentlige tjenestemenn i strafferettspleien forstår sin rolle, er bevisst sitt ansvar og er opptatt av å gjøre en god jobb. Men unntak forekommer i rettssystemet som i pressesystemet. Et eksempel er tingrettsdommeren som fikk kritikk av Tilsynsutvalget for sitt engasjement utenfor tjenesten. Han så selv ingen betenkeligheter med å opptre som ubetalt prosessfullmektig i en foreldretvist samt rådgiver i straffesak om kroppskrenkelse i samlivet foreldretvisten hadde sitt utspring i. Tilsynsutvalget vurderte tingrettsdommerens engasjement som «i beste fall lite skjønnsomt» og uttalte at opptredenen «vitner om manglende forståelse for dommerrollen og de forventninger om nøytralitet og saklighet allmennheten har til en dommer».

Enkelte av strafferettspleiens aktører er heller ikke alltid til å stole på når det gjelder behandling av dokumenter eller opplysninger som de har særretter til innsyn i. Et kjent eksempel er bistandsadvokaten i 22. juli-saken som ble fradømt advokatbevillingen etter å ha lekket politidokumenter til media. Tapet av bevillingen ble opprettholdt av Borgarting lagmannsrett i LB-2013-84590-2 og anke til Høyesterett ble nektet fremmet i saken. For øvrig utsteder Spesialenheten for politisaker nokså jevnlig forlegg mot polititjenestemenn for søk i politiets registre uten tjenestemessig behov, se for eksempel Sak 415/19 fra 14. januar i år.

Pressen er ikke feilfri og ikke uten aktører som tidvis mangler rolleforståelsen som medieansvarsloven forutsetter skal følge med redaktøransvaret. Men juristene er heller ikke feilfrie. Eksemplene ovenfor viser at også jurister glipper i rolleforståelse. Det er nettopp disse iboende menneskelige svakhetene i rettssystemet som begrunner mitt forslag om utvidet rett til dokumentinnsyn både for allmennheten og pressen. Det er etter mitt syn mer konstruktivt for demokratiet å legge til rette for offentlig innsyn og god kritisk journalistikk som kan belyse hvordan strafferettspleien vår fungerer enn å holde på bremsene av hensyn til dem som ikke har forstått sin rolle, eller kan glippe i dette fra tid til annen.

En sentral innvending mot særretter til pressen er at mange andre kan ivareta kontroll­funksjonen til den tradisjonelle pressen i samfunnet i dag. I storkammeravgjørelsen Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn, dom 8. november 2016 avsnitt 168 løfter eksempelvis EMD både NGOer, forskere, forfattere av bøker av offentlig interesse, bloggere og andre brukere av sosiale medier inn i «watchdog»-begrepet som kan en særlig rett til å få tilgang på informasjon fra det offentlige basert på EMK artikkel 10.

For å ta høyde for at en rekke ulike personer kan fylle viktige demokratiske funksjoner, har jeg foreslått en regel om merinnsyn for dem som fyller kriterier EMD har oppstilt for å kunne påberope seg informasjonskrav under EMK artikkel 10. Det innebærer at andre kan få samme innsyn som pressen. Redaktørstyrte journalistiske medier skiller seg etter min mening likevel ut fra de øvrige personkretsene som EMD har løftet frem. Pressen har en langvarig tradisjon for selvdømmeordning og selvransakelse knyttet til sine arbeids­metoder. Kildeutvalgets rapport «Sa hun virkelig det» er et godt eksempel på dette. Det er først i nyere tid andre samfunnsaktører, slik som for eksempel forskere, har utviklet tilsvarende etiske kontrollsystemer.

I de nordiske land har vi tradisjonelt hatt høy tiltro til offentlighetsprinsippet som lim i samfunnsstrukturen. Vi har også tradisjon for å vise særlig tiltro til pressen. Min anbefaling er at vi bygger videre på tillitsrelasjonene som er etablert. Så får vi heller tåle, og sørge for å reparere, den skade som måtte skje av at rolleforståelse kan glippe for noen og enhver av oss.