For to uker siden kom regjeringen med forslaget om å heve aldersgrensen for statsansatte fra 70 til 72 år. Med unntak av en viktig gruppe; dommerne. Vi skal etter planen beholde 70 år som aldersgrense. Det er heller ikke er lagt opp til noen kompensasjon til dommerne for å måtte tåle særaldersgrensen.

Begrunnelsen for særaldersgrensen er at vår yrkesgruppe «står i en særstilling som uavsettelige embetsmenn som er helt uavhengige og har betydelig makt i sin embetsutøvelse». Det er også vektlagt at det er begrensede muligheter for å tilrettelegge etter individuelle behov på grunn av alder hos dommere.

Ikke noe av dette er særlige vektige hensyn med henblikk på fastsettelse av aldersgrense. Etter Dommerforeningens syn er det derimot flere tungtveiende grunner som taler for at et ikke bør gjelde en særaldersgrense for dommere.

Argumentene

Dommeres stilling som uavsettelige embetsmenn: I 2024 kom det grunnlovsendringer som fastslo at aldersgrensen for dommere ikke kan settes lavere enn 70 år. Bestemmelsen hindrer imidlertid ikke at aldersgrensen kan settes høyere enn 70 år. Det er riktig at det medfører stort ansvar å være dommer. Men det gjelder også for mange andre yrkesgrupper og ledende stillinger i staten, som nå vil få mulighet til å stå i stillingen frem til de fyller 72 år.

Vi lever lengre og har bedre helse: Siden aldersgrenseloven ble innført i 1917 har den gjennomsnittlige levealderen for nordmenn økt fra under 60 år til godt over 80 år. Behovet for å jobbe lenger for å kompensere for levealdersjusteringen gjelder naturligvis også for oss dommere.

Det er en stadig forbedring av eldres helse, funksjonsevne og livskvalitet. Den såkalte Tromsøundersøkelsen fra 2021 viser blant annet at 70-åringenes hukommelse i 2015 var like god som hukommelsen til 60-åringene i 2001.

Regjeringen har forslått at leger skal kunne jobbe til de er 80 år, og plikten til å fratre ved særaldersgrensene for yrker som politi, sykepleiere og brannfolk har opphørt. Når en ny aldersgrenselov skal følge opp det brede pensjonsforliket i Stortinget om alminnelig aldersgrense i staten på 72 år, vil det være i strid med utviklingen i samfunnet å begrense aldersgrensen for dommere til 70 år.

Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt: Også for dommere gjelder arbeidslivets regler om tilretteleggingsplikt. En dommer har like stor rett til tilrettelegging av sin arbeidshverdag som alle andre ansatte i stat og kommune. En særaldersgrense på 70 år på grunn av alder og helse vil derfor være diskriminerende overfor dommerne som arbeidsgruppe.

Rekruttering av dommere: Domstoladministrasjonen har over flere år uttrykt bekymring for rekrutteringen til dommerstillinger. Domstolene kan ofte ikke konkurrere med lønnsnivået til mange advokater og andre jurister i privat næringsliv, som domstolene ønsker å rekruttere som dommere. I disse yrkene er det ingen særaldergrense. Hvis det fastsettes en særaldersgrense på 70 år, vil dette forverre rekrutteringssituasjonen til dommeryrket. Og rekrutteringssituasjonen vil bli ytterligere forverret hvis dommere blir fratatt muligheten til å kompensere for levealdersjusteringen ved å arbeide lenger.

Forskjellsbehandling: Kort oppsummert finnes det ikke lenger noen grunner til en særaldersgrense for dommere på 70 år.

Uten saklig grunn

Dette handler om jurister med livslang erfaring, som fortsatt har både kapasitet, motivasjon og tillit – men som likevel må forlate embetet ved fylte 70. Ikke på grunn av helse, sviktende dømmekraft eller manglende tillit – men fordi alderen i seg selv gjør vedkommende uønsket i jobben. Samtidig kan direktøren i et departement eller sjefen i et statlig foretak fortsette i to år til.

Det er dette forslaget i Prop. 72 L innebærer. Dommere skal behandles annerledes enn resten av staten – uten at det foreligger saklige grunner til det.