Nordisk juristmøte ble avholdt i København i august. Et av seksjonsmøtene, Access to justice, hadde undertittel «Hvorfor brukes ikke domstolene i kommersielle tvister?». Svaret for Norges del er at de brukes, og det er det også gode grunner for.
Alternative tvisteløsningsmetoder – som voldgift og mekling – øker i popularitet, både i Norge og Norden. Fra den norske lovgiverens side har dette vært en ønsket utvikling. Voldgiftsinstitutter har på sin side gått i front for å utvikle voldgift som tvisteløsningsprodukt, og en stadig voksende gruppe jurister har utviklet gode meklerferdigheter. Denne positive utviklingen vil fortsette.
Det betyr imidlertid ikke at domstolene taper terreng.
Offentlighet og transparens
Som grunn for å velge voldgift pekes det ofte på at man unngår offentlighet. Det kan være en fordel, men også for næringsdrivende behøver ikke offentlighet å være en ulempe. Tvert imot er offentlighet historisk sett en av grunnene til at domstolene har betydelig autoritet og nyter stor tillit i samfunnet. Denne autoriteten og tilliten bidrar til legitimitet og tyngde til avgjørelsene. Offentlighet kan også være attraktivt for en konkret part i en konkret sak.
Ressursmangel og saksbehandlingstid
I Norge har vi også hatt utfordringer med ressursmangel og lang saksbehandlingstid. Dette er lite ønskelig for kommersielle aktører i tvister om store verdier, i alle fall de som har krav de ønsker å forfølge. Tvisteloven fra 2005 borget imidlertid for effektiv saksgjennomføring, og slik har det også vært i praksis. Digitaliseringen er et godt eksempel på slik effektivisering.
Voldgift gir som regel løsningen etter én runde. I domstolene foreligger ankemulighet, i alle fall frem til man står i Høyesterett. Ankemuligheten bidrar til økt kvalitet, og ses like ofte på som en fordel som en ulempe.
Et kulturskifte
Om noe har de norske domstolene de siste årene blitt et mer, ikke mindre, attraktivt forum for å løse kommersielle tvister. Her er noen forklaringer på det.
For det første legger domstolene vekt på også å rekruttere jurister med kommersiell og/eller praktisk bakgrunn. Dette gir parter i kommersielle tvister økt tillit til at problemstillinger som ulike kommersielle saker reiser, blir forstått, og at riktige avgjørelser blir avsagt. Prøveprosjektet med moderat spesialisering tilsier det samme.
For det andre er det åpenbart en fordel at norske domstoler tilbyr og har opparbeidet en betydelig kompetanse innenfor rettsmekling. Domstolene har hatt stor suksess med å rettsmekle kommersielle tvister. Det må forutsettes at kommersielle parter som forliker fremfor å få en dom, foretrekker forlik.
For det tredje har en rekke domstoler tatt større eller mindre grep for å gjøre seg mer relevante. For eksempel er det utviklet egne veiledere for avvikling av store kommersielle saker, for rettsmekling i store kommersielle saker, dommere er mer aktive i opplæring av rettssamfunnet ved foredrag, aktørkonferanser, podkaster og deltakelse i juridisk debatt, og domstolene åpner i større grad enn tidligere for å hente inn ressurser utenfra. Dette kan beskrives som noe av et kulturskifte, hvor domstolene i større grad enn tidligere legger til rette for dialog med og tilpasning til brukerne.
Samlet viser disse forholdene at et domstolsapparat med relativt enkle grep kan vise evne og vilje til modernisering og dermed har forblitt en høyst aktuell og viktig arena for å løse kommersielle tvister.
Kronikken bygger på forfatterens koreferat på det 43. nordiske juristmøtet i København, 23. august 2024.
