En forkortet versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Bergens Tidende.

I 2001 var det 92 førsteinstansdomstoler, tingretter og byfogdembeter, i Norge. Nå er det 60, og med kommisjonens forslag skal det i fremtiden være 22. Hvis forslaget følges, betyr det at antallet tingretter over en 20-årsperiode kan bli redusert med tre fjerdedeler. Siden 2001 har folketallet økt fra ca. 4,5 millioner til ca. 5,4 millioner innbyggere. Det er mulig å tenke annerledes. Island har 340 000 innbyggere og 8 tingretter.

I mandatet til domstolkommisjonen er det pekt på at 2/3 av landets (den gang) 63 tingretter hadde kun to-tre dommerårsverk. Det kan hevdes at større enheter gir større fleksibilitet ved saksavviklingen og mindre sårbarhet ved sykdom osv. På den annen side kan små enheter føre til dommerne tar et større ansvar for saksavviklingen, siden arbeid ikke kan skyves over til andre dommere. Større domstoler vil, i alle fall på papiret, kunne gi bedre ressursutnyttelse. Men det er grunn til å peke på at budsjettet for de 10 minste domstolene kun utgjorde 1,89 % av det samlede domstolbudsjettet. Selv om de minste domstolene legges ned, forsvinner verken arbeidsoppgavene eller kontorutgifter. De mulige innsparingene blir dermed nokså begrensede. Kommisjonen legger til grunn at domstoler bør ha en minimumsstørrelse på 10 dommerårsverk for blant annet å sikre tilstrekkelig faglig kompetanse og likebehandling.

Når det gjelder kompetansetiltak, er dette i stor grad sentralisert av domstolsadministrasjonen ved at alle dommere deltar på de samme årlige kursene. I tillegg kan dommere delta på ulike regionale kurs i regi av domstolsadministrasjonen, e-kurs og andre kurs. Det er også utarbeidet en rekke nasjonale veiledere for ulike sakstyper, like tilgjengelig for dommere i små domstoler som i store domstoler. Tingrettene er ikke spesialdomstoler, og norske dommere er derfor generalister. En stor del av kompetansearbeidet gjelder prosessrett, strafferett og til dels barnesaker, altså det dommerne møter i hverdagen. Dommere kan bli bedre på alt, men hovedutfordringen er ikke at dommere ikke kjenner de saksområdene vi arbeider mest med. Problemet er snarere at vi noen ganger må dømme innenfor rettsområder de er nokså ukjent med. Dette gjelder både i små og store domstoler.

Når det gjelder likebehandling har domstolkommisjonen gitt uttrykk for at forslaget innebærer en kvalitetsreform fordi de små domstolene fjernes. Kommisjonen har gitt to økonomer i oppdrag å undersøke om like saker behandles likt. Det er ikke overraskende at resultatet av de matematiske beregningene er nokså vage. Problemet er at kvaliteten av en dom ikke kan beregnes matematisk. Domstolkommisjonen konkluderer da også i NOUen forsiktig med at materialet kan indikere kvalitetsforskjeller i norske domstoler. I den etterfølgende presentasjonen av NOUen har likevel både kommisjonens leder og andre uten forbehold presentert funnene som klar støtte for at nedleggelse av små domstoler gir økt kvalitet. Domstolledere fra små domstoler som allerede er nedlagt benyttes hyppig som dommere i lagmannsretten. Det er rart at det er slik hvis det står så begredelig til med kompetansen til dommere i små domstoler.

Domstolsadministrasjonen og dommerforeningens styre har lenge hevdet at en minimumsstørrelse på 10 dømmende årsverk sikrer kvalitet, og støtter helhjertet opp om domstolkommisjonens konklusjoner. Nesten rart at de i forkant kom til samme resultat som domstolkommisjonen nå mener at følger av forskernes undersøkelser. Men så er jo også direktøren for domstolsadministrasjonen sentralt plassert i domstolkommisjonen.

Noe dokumentasjon for at minimum 10 dømmende årsverk sikrer kvalitet og likebehandling har ikke domstolkommisjonen. Da blir det også en form for logikk i at kommisjonen heller ikke følger sin egen anbefaling om at domstoler i fremtiden bør ha minst 10 dømmende årsverk. Fem av de 22 domstolene skal ha lavere bemanning.

I den samiske domstolen i Indre Finnmark skal det kun være tre dommerårsverk. For den samiske befolkningen er kanskje ikke den kvaliteten og likebehandlingen som følger av 10 dømmende årsverk så viktig? Denne domstolen skal i tillegg til de oppgavene som alle andre domstoler har, også sørge for kompetansebygging om samisk språk, samisk kultur, samisk samfunnsliv og samiske rettstradisjoner. Dette fremstår som et mildt sagt mer krevende oppdrag enn det andre domstoler har. Kommisjonen har likevel ikke sett noen problemer med at det skal være kun tre dømmende årsverk, og har i tillegg anbefalt at to av disse årsverkene skal dekkes av dommerfullmektiger som kommer og går.

I mangel av noen god begrunnelse for at 10 dommerårsverk må være et minimum, kunne kommisjonen ha vurdert mindre inngripende tiltak. Et minimumskrav på rundt det halve ville ha gjort halvparten av nedleggelsene uaktuelle. Da ville det også blitt begrensede utgifter til nye lokaler og omstillingstiltak. Det ville også vært fullt mulig å vurdere tiltak for å styrke de minste av dagens domstoler, uten at de må nedlegges. Et tiltak kunne vært at det kun var embetsdommere i de minste domstolene, altså ingen dommerfullmektiger. Et annet tiltak kunne være å utvide rettskretsene. Kommisjonen fremhever at tilstedeværelse og reisevei ikke har så stor betydning. Digitalisering og fjernmøter fører også ifølge kommisjonen til at det ikke har så stor betydning for brukerne hvor en domstol ligger. Gjelder det bare en vei?

Et eksempel: Kommisjonen vil legge ned tingretten i Molde med fire dommerårsverk. Disse skal flyttes til domstolen i Kristiansund som også har fire dommerårsverk. Domstolen i Kristiansund blir likevel ikke stor nok etter kommisjonens målestokk. Ifølge kommisjonens skjematiske tilnærming må den derfor reduseres til et fjernstyrt avdelingskontor under tingretten i Ålesund. Er det opplagt at dommerne i Molde blir så mye bedre av å flyttes til Kristiansund? Og mener kommisjonen at tilgjengeligheten til domstolen samlet sett blir bedre, eller at rekrutteringen til avdelingskontoret i Kristiansund blir bedre enn med dagens ordning? Og, ikke minst, har kommisjonen fått med seg sykehusstriden på Nord-Vestlandet og aksjonsgruppen bunadsgeriljaen?

Det er også interessant at med dagens inndeling betjener de åtte dommerårsverkene i Molde og Kristiansund knapt 120 000 innbyggere, og er for lite til selv en samlet domstol. Samtidig skal Ytre Finnmark tingrett ha ni dommerårsverk for å betjene 54 000 innbyggere, Helgeland tingrett skal ha ni dommerårsverk for å betjene 78 000 innbyggere Midtre Hålogaland tingrett skal ha ni dommerårsverk for å betjene 96 000 innbyggere, og Sogn og Fjordane tingrett skal ha ni dommerårsverk for å betjene en befolkning på knapt 110 000 innbyggere. Det kunne vært interessant å få kommisjonens syn på hvordan den tenker rundt kvalitet og likebehandling på henholdsvis Nordmøre der åtte dommere skal betjene 120 000 innbyggere, og i Finnmark der ni dommerårsverk skal betjene 54 000 innbyggere.

Flere har tatt til orde for at spørsmålet om domstolstruktur ikke må bli distriktspolitikk. Når vi på 20 år kan gå fra 92 til 22 førsteinstansdomstoler er det åpenbart at det er distriktspolitikk, og at det er et spørsmål om sentralisering. Norge er et langstrakt land, og stort sett tynt befolket. Domstoler der folk bor er effektivt, og gir domstolene legitimitet.