Den seneste tids begivenheter i USA viser at behovet for å prøve et valgs gyldighet kan brukes på ulike vis. Men prinsippet må likevel anerkjennes. Et interessant spørsmål er imidlertid hvem som skal avgjøre slike spørsmål.

I mange land er det domstolene som har den avgjørende stemme når spørsmål blir reist om gyldigheten av et valg.  Et kjent eksempel i nyere historie er fra USA i 2000 da George Bush vant over Al Gore etter at landets øverste domstol avgjorde valgresultatet i Florida. Men også fra andre land har man lignende eksempler, for eksempel i 2004 da Ukrainas høyesterett satte valgresultatet i andre valgomgang til side noe som førte til at Viktor Jusjtsjenko seiret over Viktor Janukovytsj i tredje valgomgang.  Og i år har altså en rekke domstoler i USA, inkludert høyesterett, fått spørsmål rundt valget til behandling.

På mange måter er det en rettssikkerhetsgaranti når tvister om et valgs gyldighet avgjøres av domstolene. Det er en styrke for demokratiet, i alle fall i land der domstolene ikke er sterkt politisert. De ovennevnte eksempler kan kanskje derfor ikke være de beste eksempler. Det kan også reises spørsmål om en adgang til å prøve alle spørsmål i et valg kan misbrukes.

I Norge er det imidlertid Stortinget som avgjør i siste instans brudd på valgloven og stortingsvalgets gyldighet. Avgjørelsene kan ikke ankes videre. Norge er sammen med Danmark av de få land i Europa som har en slik ordning hvor det er nasjonalforsamlingen selv som avgjør slike spørsmål og med endelig virkning.

Det må være relevant å stille spørsmål ved om Stortinget er rett organ for å avgjøre om et valg er gyldig.

Utgangspunktet er Grunnloven § 55 og § 64. Det følger av Grunnloven § 55 at Stortinget er øverste valgmyndighet og avgjør med endelig virkning stemmeretts – og valgtvister. Valgstyret treffer avgjørelsene i første instans. Myndigheten etter § 55 kan Stortinget ikke delegere til et annet organ og Stortingets avgjørelser kan ikke prøves av domstolene.  Stortinget kan riktignok innhente Høyesteretts uttalelse i rettsspørsmål etter Grunnloven § 83.

Er det hensiktsmessig og riktig at politikere avgjør brudd på valgregler? Vil de ikke lett skjele hen til valgresultatet når de skal stemme over slike spørsmål?

Vi har få klager på valg i Norge og har ennå til gode å se et alvorlig valgkaos. Men valgloven er endret mange ganger og valgmedarbeidere kan lett ta feil av regelverket. Det kan også skje bevisste manipulasjoner av valget.  

Noen bred vurdering vedrørende valgordningen om klager, inkludert Grunnlovens system, synes ikke å ha vært foretatt, til tross for mange endringer i valgloven.

Norge har hatt besøk av utenlandske valgobservatører til å observere norske valg. Det kan neppe være tvil om at vi kan ha noe å lære av hvorledes andre land organiserer sine valg- og klageordninger. Observasjoner av OSSE fra stortingsvalget i Norge i 2009 avstedkom en rapport fra OSSE med følgende konklusjon:

«It is recommended that consideration be given to providing the legal right to appeal all election-related matters and election results to a competent court as the final authority on all election matters, in line with OSCE commitments and international good practice.»

Europarådets Venezia kommisjon har i uttalelse 587/2010 ("Joint Opinion on the Electoral Legislation of Norway") kritisert Norges ordning. Det heter blant annet i uttalelsen (para 43 og 44):

«However, the system of appeals in electoral matters does diverge from international commitments and standards, as well as good practice. Norwegian citizens are left without an option of timely appeal to independent courts in matters regarding the exercise of the right to choose their local government, their national Parliament and, indirectly, their national government. Similarly, the courts do not play a role in the final validation of elections.

In order to meet international standards and commitments, Norway should include the judiciary in the process of electoral dispute solution. It should provide for final appeal on all election-related complaints to a court. Furthermore, the final validation of the election should include a possibility of appeal to a high judicial body, such as the Supreme Court. This solution would entail the need for a constitutional amendment.»

Om domstolene er de beste organer til å håndtere slike spørsmål kan sikkert diskuteres. Det viktige er at det finnes et uavhengig organ. Veneziakommisjonen foreslår at domstolene eller et domstolslignende organ bør ta hånd om slike spørsmål. Tidsaspektet ved slik behandling er viktig. Viktigst er likevel at systemet oppfattes som uavhengig og at ikke partipolitiske hensyn kommer inn som en faktor ved avgjørelsene.

I NOU 2020:6 har Valglovutvalget kommet med sin innstilling. De har utarbeidet forslag til ny valglov og vurdert endringer i valgordningen. Ett av forslagene er endring av klageordningen hvor det legges opp til at Høyesterett i plenum skal avgjøre klager på Stortingets avgjørelse om hvorvidt stortingsvalget er gyldig (forslagets § 14-9(1)). Mao synes ikke Stortingets kompetanse til å avgjøre klager om gyldigheten av valget helt å avskjæres, men Stortinget skal ikke ha det endelige ord. Det skal etter forslaget tilligge Høyesterett. Det synes altså som man legger opp til en mellomløsning og ikke en direkte prøvingsrett til Høyesterett uten at Stortinget først har sagt sitt.  

Det er gått 10 år siden Europarådet kritiserte Norge for ordningen. Om forslaget fra utvalget vil føre til endringer i reglene om valgtvister, herunder hvem som avgjør gyldigheten av stortingsvalg, gjenstår å se. 

Men det er på tide at Norge følger anbefalingene fra de internasjonale organer.