Grunnloven § 89 gir ingen «rett». Gjengs språkbruk («prøvingsretten») er formet av eldre tiders debatt om hvorvidt domstolene overhodet hadde noe med («rett til») å prøve vedtak av de andre statsmaktene. Denne debatten er for lengst avsluttet hos oss.

Hva det er tale om, er kompetanse for domstolene til å kontrollere de andre statsmaktene. Gjennom praksis gjennom to hundreår har det også blitt klart at både grunnlov og lov er deler av den positive rett som i siste instans kan påberopes overfor domstolene; dette innebærer at denne kompetansen er kombinert med en plikt til å anvende grunnlov og lov. Betegnelsen «domstolskontroll» er god og dekkende.

Noen sider av domstolskontrollen med de andre statsmaktene ble grunnlovfestet i 2015. Men § 89 var begrenset til kontrollen med at «lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter» ikke sto i strid med grunnloven. Kontrollen med at forvaltningen respekterer lov og rett (legaliteten) er viktigere i praksis. At den likevel ikke nevnt, begrunnes gjerne med at det ville ligge utenfor Lønning-utvalgets mandat å foreslå en mer dekkende tekst. Hvorfor man ikke tenkte på at domstolene også skulle passe på at den nye § 113 om «legalitetsprinsippet» ble fulgt, er i beste fall uklart.

Etter 2015 måtte vi enten nøye oss med å vise til at legalitetskontrollen i alle fall fulgte av såkalt konstitusjonell sedvanerett, eller tolke § 89 slik at den – likevel – dekket alle sider av domstolenes kontroll med de andre statsmaktene. Konstruksjonen var uten betydning for resultatet.

I tillegg kunne leseren av § 89 få inntrykk av at domstolene kunne kontrollere «loven» som sådan, ikke bare lovanvendelsen i den enkelte sak. Dette ville være en ordning for slik «abstrakt» kontroll som drives av mange konstitusjonsdomstoler med spesialisert, ofte politisk preget sammensetning i andre land. At dette ikke var meningen, ble presisert under stortingsbehandlingen.

Men god ordlyd er bedre enn reparasjon i forarbeidene. Dette gjelder ikke minst for grunnloven, som jo helst – etter den språklige moderniseringen i 2014 – skal kunne forstås av folk flest. Dessuten har det i en årrekke vært et mål at Stortinget selv sørger for at konstitusjonens hovedregler kommer til uttrykk i grunnloven selv. Grunnlovsreformene i 2007 og 2014-15 ga viktige bidrag. Behovet for å lene seg på påstått «konstitusjonell sedvanerett», dvs. regler som i bunn og grunn er juristskapte, blir tilsvarende mindre.

Gjennom endringen i § 89 er dette behovet eliminert. Den nye bestemmelsen gir både uttrykk for kontrollen med at loven anvendes i samsvar med grunnloven, og med at forvaltningen respekterer grunnlov og lov. Ved at det er lovanvendelsen i den enkelte sak som kontrolleres, stemmer ordlyden også med etablert praksis for konkret kontroll gjennom to hundreår: Den kan ikke lenger gi inntrykk av at det er domstolene, ikke Stortinget selv, som avgjør lovens skjebne mer generelt.

Den nye § 89 avviker selvsagt fra den som ble vedtatt i 2015. Men dette veier lett sammenlignet med at bestemmelsen gir et godt og dekkende uttrykk for en veletablert rettstilstand. Stortingsdebatten avdekket bred enighet om de underliggende realiteter. Verdien av det som ble oppnådd i 2015 er bevart.

Den intensiteten som har vært mobilisert for å forhindre den grunnlovsendringen som – heldigvis – ble vedtatt i Stortinget 14. mai 2020, er ikke lett å forstå. Men dette er nå historie: Nå kan vi glede oss over en enda litt bedre grunnlov på et at dens viktigste punkter.