I slutten av 2020 vedtok Stortinget nedleggelse av rundt 2/3 av tingrettene. Vedtaket, som ble iverksatt i april 2021, fulgte opp Domstolkommisjonens forslag til ny struktur for tingrettene. Etter mye motstand mot forslaget ble det likevel vedtatt å beholde bemannende rettssteder på de samme stedene som tidligere. Domstolkommisjonens hovedargument for å legge ned tingretter var at det var for dyrt å drifte de små domstolene, og at de var mindre effektive enn større domstoler. De større tingrettene holdt også ifølge Domstolkommisjonen høyere faglig nivå. Belegget for den siste påstanden var at to økonomer sammenlignet straffutmåling mellom små og store domstoler. Større avvik fra gjennomsnittsnivået for straffutmåling i små domstoler ble ansett som dokumentasjon for lavere faglig nivå og større vilkårlighet. Hvis det er så enkelt å sikre høy kvalitet, burde alle landets domstoler bli gitt tilgang til de samme metodene for å oppnå rettssikkerhet og likebehandling ved straffutmålingen.

En god grunn for ikke å endre en nylig vedtatt strukturendring, er ganske enkelt at det er krevende å være i en vedvarende endringsprosess. I 2020 var maktforholdene slik at det var flertall for å gjennomføre endringene. Da kan det argumenteres for at samfunnets ressurser bør brukes på andre saker enn å reversere et nylig gjennomført vedtak. Nyutnevnte ledere i de sammenslåtte tingrettene, Domstoladministrasjonen og Dommerforeningen advarer også mot å reversere strukturendringene.

På den annen side: Reformen ble, til tross for stor motstand, og med knapt flertall, hastig gjennomført før valget 2021. Løsningen med å slå sammen, men beholde rettsstedsfilialer, var ikke utredet. Både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som stemte mot, signaliserte at de ville reversere endringene. Nå har disse partiene flertall.

Domstoladministrasjonen har arbeidet for nedleggelser lenge før Domstolkommisjonens forslag ble lagt frem. I 2001 hadde vi 92 førsteinstansdomstoler. Før strukturvedtaket i 2020 hadde vi 60. Noen tingretter ble lagt ned. Andre små tingretter ble forberedt for nedlegging ved ikke å ansette nye ledere, eller ved kun å ansette ledere i midlertidige stillinger. Såkalt delt ledelse mellom flere domstoler, og mer eller mindre integrering av virksomhetene i domstoler med delt ledelse, har vært malen i lang tid. Nå har vi 23 tingretter.

Det er forståelig at mange ansatte i domstolene ikke ønsker videre diskusjon om struktur. Men, hvis regjeringen lar ballen ligge, betyr ikke det at spillet stopper. Domstoladministrasjonen har neppe endret syn på kostnadene ved å opprettholde små rettssteder, og mener trolig fortsatt at fire timers reisevei tur-retur til en tingrett er uproblematisk. Et forsiktig varsel om veien videre får vi når Domstoladministrasjonens direktør allerede har beklaget seg over at det i forslaget til statsbudsjett ikke er satt av penger til å videreføre et prøveprosjekt med lyd- og bildeopptak i domstolene. Kostnaden ved dette ble i 2015 anslått til vel 200 millioner kroner i engangsinvestering hvis det skal innføres i alle rettssalene. Direktøren viser til at vi er det eneste landet i Europa som ikke sikrer notoritet om det som forklares i retten. Notoritet kan imidlertid sikres ved å investere i utstyr for lydopptak, et enkelt tiltak som kunne vært gjennomført for lengst. Det er ikke rart det blir kostbart å drifte mange rettssteder hvis de dyreste løsningene velges. Og ganske snart kan vi igjen få høre at det ikke bevilges nok penger til å drifte alle rettsstedene. Da kan nedbemanning eller nedleggelse igjen bli aktuelt.

Domstoladministrasjonen har tidligere nedprioritert de minste tingrettene, og ingen må bli overrasket om små filialrettssteder etter hvert nedprioriteres. Det kan bli vanskeligere å rekruttere til små rettssteder med dårligere utrustning, avstand til ledelsen og usikkerhet om rettsstedet vil bestå. Av de som ansettes kan flere velge å etablere seg i nærheten av hovedkontoret, legge arbeidet dit, og kun være tilstede i filialen når det pågår rettsak der.

Så er det pekt på at den nylig vedtatte strukturen gir større fleksibilitet mellom rettsstedene og dermed mulighet for bedre ressursutnyttelse. Riksrevisjonen har pekt på at enkelte av de aller minste tingrettene hadde mindre effektivitet enn større tingretter. De hadde for mange årsverk i forhold til sakstilgangen, men avviklet sakene raskt. Både Riksrevisjonen og Domstolkommisjonen kom frem til at den gjeldende strukturen ga 8% effektiviseringstap. Domstoladministrasjonen sier at den nye strukturen fører til at tapet elimineres, blant annet fordi dommere reiser fra rettssted til rettssted.

I regjeringserklæringen er det lansert en alternativ løsning til sammenslåingene, nemlig å utvide rettskretsene for de tidligere minste domstolene. Slik vil disse domstolene kunne bli like «effektive» som de øvrige domstolene, og fagmiljøene kunne også blitt noe større. I NOU: 22 1999 og St. meld. nr. 23 (2000-2001) ble henholdsvis 5 og 4 dømmende årsverk foreslått som minimumsstørrelser. Domstolkommisjonen konkluderer også med at det kun er for tingretter med færre enn 5 ansatte (antagelig menes det dommerårsverk) at det er et målbart effektiviseringspotensial.

Når kommisjonen likevel gikk inn for en høyere minimumsstørrelse kan det skyldes at kommisjonen kom til at det muligens var slik at det foreligger «en overvekt av særlig produktive personer i større domstoler» og at «ulike personlighetstyper søker seg til ulike domstoler». Hvordan den kom frem til dette er noe uklart. Større tingretter skal også gi mulighet for spesialisering, særlig i barnesaker. Dommerforeningen har imidlertid tidligere fremhevet at andelen barnesaker i tingrettene er så stor at slike saker opparbeider tingrettsdommere uansett spesialkompetanse på.

Sammenlignet med andre land har undersøkelser vist at driften av domstoler i Norge er rimelig, saker avvikles effektivt og tilliten til domstolene er høy. Så kan det godt tenkes at alt dette vil bli langt bedre med den nye strukturen, men det er i alle fall ikke opplagt verken at vi hadde et stort problem, eller at den nye strukturen har løst et slikt problem.

Det er i utgangspunktet en liten reform å gi opptil 37 bemannede rettssteder tilbake statusen som selvstendige domstoler. Det meste er der fra før; de ansatte, teknisk utstyr, lokalene og arbeidsoppgavene. Mange driftsområder, som regnskap, IT-støtte og kompetansetiltak, er dessuten allerede sentralisert. Det er vanskelig å se at en endring fra rettssted til tingrett skulle medføre store statlige kostnader. Kostnadene vil uansett falle på staten, og vil være ekstraordinære kostnader.

Regjeringen har lagt opp til at sammenslåingene av tingretter skal reverseres, med mindre både berørte kommuner, og de aktuelle tingrettene motsetter seg dette. Dette er noenlunde samme kriterier som Domstoladministrasjonen tidligere har brukt for å begrunne sammenslåing av tingretter. Hvis kommuner med nærhet til filialrettssteder og ansatte i domstolene på de aktuelle stedene ønsker å sikre en lokal tingrett på sikt, er det nå toget går.