Departementet bør i stedet oppnevne en ny kommisjon for grundigere utredning.

Oppsummering av mine hovedinnvendinger mot utredningen:

  • at den ensidig vektlegger hensynet til effektivitet og økonomi for domstolene og i for liten grad hensynet til partene
  • at en lang rekke av konklusjonene er tuftet på postulater uten vurdering av de relevante hensyn
  • at den på enkelte punkter gir skjev fremstilling av virkeligheten

Jeg vil nødig bli oppfattet som en gammel grinebiter som ikke ønsker forandringer. Selvfølgelig er det behov for løpende evaluering. Endringer bør imidlertid etter min mening skje etter langt grundigere behandling/vurdering enn det DK har levert.

Først en liten raritet på siden av mitt egentlige tema. På s. 16 foreslås det at noen beslutninger om domstolsadministrative forhold «overføres fra den utøvende makt til Domstoladministrasjonen». På s. 80 sies det at regjeringen ikke lenger skal ha instruksjons- og omgjøringskompetanse overfor DA  og heller ikke myndighet til å gi forskrifter. For det første; jeg trodde at DA allerede var en del av den utøvende makt, men kanskje har jeg misforstått(?) For det andre er det for meg en gåte hvorfor DA på dette vis skal tas ut av det tradisjonelle forvaltningssystem uten parlamentarisk kontroll og ansvar. Jeg kan ikke se at DK gir noe fornuftig svar.

Jeg anførte ovenfor at utredningen for ensidig vektlegger hensynet til domstolene. Den fremholder dog på ett punkt (s. 20) at «brukerperspektivet» må være i forgrunnen. Dette er imidlertid bare knyttet til jordskifterettene. Ikke noe annet sted i utredningen synes hensynet til brukerne vektlagt i nevneverdig grad.

På s. 61-62 behandles spørsmålet om hva som er samfunnets foretrukne konfliktløser. Dette spørsmål «løser» kommisjonen på snaut 1 ½ spalte og konkluderer uten drøfting at det er domstolene. Det nevnes i forbifarten at partene kan ha gode grunner for å velge alternativ tvisteløsning, f.eks. voldgift, men uten forsøk på utdyping og/eller balansering av de relevante hensyn.

Utredningen inneholder flere spalter om dommerfullmektigordningen, fortrinnsvis med argumentasjon om hvor uheldig den angivelig er og med forslag om delvis å erstatte den med utredere. Det sies imidlertid nesten intet om positive sider ved ordningen, herunder ikke hvor verdifull den er for den enkelte og/eller de fordeler det er for rettslivet at noen advokater har dommererfaring.

I kap. 24 gis en fremstilling av hvordan rettssaker gjennomføres, bl.a. hvordan dokumentbevis angivelig føres.

Før jeg går nærmere inn på dette viser jeg til s. 273 som eksempel på DKs ensidige fokus på hensynet til domstolene.  Der anføres at «dersom dommeren er rask med å avskjære en parts bevis … løper dommeren en risiko» for anke over saksbehandlingen. Det er da ikke først og fremst av hensyn til dommeren at man bør unngå saksbehandlingsfeil(!)

På samme side anføres at det ikke er «uvanlig at prosessfullmektiger leser opp store deler» av det fremlagte skriftlige materialet. Dette fremstilles som et faktum og som et vesentlig poeng. Min erfaring etter mer enn 40 år som prosederende advokat er en annen. Den er at advokater flest holder seg til tvl. § 26-2 og nøyer seg med å påpeke «det som er viktig» og uten å gjennomgå «mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring tilsier». De advokater som ikke holder seg innenfor dette, blir etter min erfaring stort sett stoppet av dommeren.

DK legger stor vekt på å gjøre saksforberedelsen grundigere med sikte på å øke effektiviteten. Også dette behandles etter min mening gjennomgående ensidig og ubalansert.

Det kan sikkert gjøres mye på dette felt til fordel for alle impliserte. Man bør likevel ved vurderingen for det første være forsiktig med overdreven tro på at større dommeraktivitet på et tidlig stadium nødvendigvis bedrer effektiviteten. Dernest er det et hensyn som jeg ikke kan se at DK har vurdert, nemlig at stor aktivitet fra dommeren på et tidlig stadium kan medføre risiko for at dommeren låser seg inn i feil spor/blir forutinntatt.

Jeg har også innvendinger mot kap. 25, Ankedomstolenes funksjon og saksbehandling, særlig når det gjelder de foreslåtte regler om preklusjon av anførsler og bevis for lagmannsretten.

En av mine innvendinger går på at DK i liten utstrekning tar i betraktning at saker ofte skifter karakter fra tingrett til lagmannsrett uten at det skyldes forhold som gir rimelig grunnlag for preklusjon.

Jeg stusser videre over DKs fokus på skillet mellom «omprøving» og «overprøving» og kommisjonens sterke ønske om å gå over fra omprøving til overprøving og endog dens (ubegrunnede) anførsel om at dette vil styrke rettssikkerheten (s. 324-325).

Jeg ser ikke bort fra at det kan være grunnlag for å vurdere å begrense lagmannsrettens prøvelse. Jeg anser der likevel kunstig å begrunne det med økt rettssikkerhet, særlig når det tydelig fremgår at det er hensynet til lagmannsrettenes arbeidsbyrde som ligger bak DKs forslag.

DK gjør seg ellers skyld i faglig misforståelse ved (på s. 327) å blande sammen preklusjon av bevis og anførsler med adgangen til å trekke inn nye krav i ankeomgangen etter tvl. § 29-4.

I utredningen pekes det på det selvfølgelige at preklusjon kan føre til materielt uriktige dommer. Jeg mener at det også bør tas hensyn til risikoen for at strenge preklusjonsregler kan føre til at det for tingretten tas med likt og ulikt for å unngå risiko for preklusjon.

Jeg mener at utredningen på mange punkter er skjemmet av lettvint og grunn argumentasjon, og de innvendinger jeg har tatt med, kan mangedobles. Jeg håper at ovenstående er tilstrekkelig til å vise at DK på mange punkter ikke har hatt det nødvendige «breddesyn». Dette bør føre til at departementet igangsetter nytt arbeid med de aktuelle spørsmål.