EFTA-president Carl Baudenbacher har kanskje sagt opp, men han er fortsatt ikke ferdig med å avsi avgjørelser som irriterer norske myndigheter.
Denne gangen dreier det seg om en direktiv-tolkning som kan gjøre det vesentlig dyrere å opprettholde politiberedskapen i distriktene.
Politimannen Thorbjørn Selstad Thue ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane hadde blant annet som oppgave å delta i politidistriktets utrykningsenhet. Ved oppdrag for enheten ble oppmøtestedet jevnlig andre steder i politidistriktet enn ved det ordinære lensmannskontoret.
Kamp om overtidslønn
Sammen med Politiets Fellesforbund reiste Thue sak for å få kjøretiden fra lensmannskontoret og ut til utrykningsstedet regnet som arbeidstid, og ikke bare som "reisetid". Forskjellen består i at "reisetid" primært kompenseres med avspasering og eventuelt lønn, mens "arbeidstid" potensielt gir krav på overtidsbetaling.
Ett av tilfellene dreier seg om da Thue hadde fått i oppdrag å kjøre helseministeren til flyplassen i Volda. Kjøreturen hjem igjen fra oppdraget tok over tre timer. Denne returreisen mener staten skal kompenseres som reisetid, og ikke som arbeidstid.
Spørsmålet kokte i hovedsak ned til hvorvidt Thue underveis sto "til disposisjon" for arbeidsgiver etter arbeidsmiljølovens paragraf 10-1 (1).
Tapte to ganger
Thue tapte saken både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten kom under dissens fra én fagkyndig meddommer og én fagdommer til at vilkåret om "til disposisjon" ikke var oppfylt. Lagmannsretten uttalte blant annet:
"Når det gjeldet den omstendighet at Thue hadde med seg våpen i bilen, ser det gjenværende flertallet det slik at dette nok innebar visse begrensninger på hans mulighet for å disponere tiden fullt ut til egne formål. Blant annet måtte han ved en eventuell stans der han skulle gå ut av bilen, om så bare for å fylle drivstoff, naturligvis passe ekstra godt på våpenet. Det gjenværende flertallet kan imidlertid ikke se at dette er noen vesentlig annen situasjon enn der en arbeidstaker under reise har med seg for eksempel graderte dokumenter - eller noe annet som det er særlig viktig at ikke kommer på avveie. Disse dommere kan således ikke se at den omstendighet at Thuehadde med seg våpen i bilen, medfører at de samlete begrensninger var så omfattende at forflytningene/reisene må anses som arbeidstid.
Det gjenværende flertallet er således enig med tingretten i at de begrensningene Thue var underlagt - i de aktuelle tidsintervallene til og fra UEH-oppdragene - ikke var tilstrekkelig omfattende til at dette kan anses som «arbeidstid» etter arbeidsmiljøloven paragraf 10-1 første ledd. Thue kunne i stor grad benytte tiden i bilen til egne formål, eksempelvis til private telefonsamtaler."
Ba om EFTA-uttalelse
Da saken ble anket til Høyesterett, ba Høyesterett EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse på tolkningen av "arbeidstid" etter arbeidstidsdirektivet.
Da uttalelsen ble avsagt mandag, var konklusjonen at lagmannsrettens flertall tok feil:
"(...) i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon.
Ankemotpartens argument om at arbeidsgiver ikke hadde pålagt den ankende part å foreta reisene, bare angitt visse andre steder enn det faste eller sedvanlige oppmøtested der han skulle utføre visse arbeidsoppgaver på angitte tidspunkt, er følgelig grunnløst. Arbeidsgivers forventning om at den ankende part ikke skulle være på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, men snarere i Volda, Sogndal og Årdal på de angitte tidspunkt, beredt til å utføre sine UEH-oppdrag, viser at han under den nødvendige reisetid til og fra de nevnte steder sto til arbeidsgivers disposisjon."
Intensiteten irrelevant
EFTA-dommerne konkluderer med at det ikke kreves noen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.
Hvor ofte slike reiser finner sted er heller ikke vesentlig, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested, skriver domstolen.
