EFTA-domstolen konstaterte nylig i E-17/25 Redd Ullevål Sykehus at norske domstoler ikke kan opprettholde vedtak truffet i strid med plandirektivets krav om miljøkonsekvensutredning, selv om feilen ikke kan ha virket inn på vedtaket. I en artikkel i Rett24 hevder partner i Hjort, Kristian Brandt, at dette er en «teoretisering av jussen fra dommere som tilsynelatende sitter fjernt fra virkeligheten».

Vi mener kritikken bommer. Den bygger både på en misforståelse av konsekvensutredningsreglenes formål og på en overvurdering av hvor godt forvaltningsloven § 41 passer i slike saker.

Flere formål enn å sikre et riktig vedtak

Brandts premiss er at saksbehandlingsregler bare har som formål å bidra til lovlige og riktige vedtak. For konsekvensutredningsreglene er det et for snevert perspektiv.

Fortalen til EUs prosjektdirektiv – som supplerer plandirektivet – viser til at konsekvensutredningsprosessen «øker ansvarligheten og åpenheten i beslutningsprosessen og bidrar til allmenn miljøbevissthet og støtte for beslutningene» (fortalepkt. 16-17). 

Som også Storbritannias høyesterett fremhever i Finch (avsnitt 21), gjenspeiler dette at konsekvensutredningsreglene skal styrke vedtakenes demokratiske legitimitet. Reglene skal dessuten gi offentligheten kunnskap om miljøkonsekvensene av myndighetenes valg, slik at beslutningstakerne kan holdes ansvarlige. Slik kan offentligheten påvirke politikerne til å treffe mer miljøansvarlige valg på sikt.

Disse hensynene melder seg etter vårt syn enda sterkere når myndighetene ikke vil gi miljøinformasjon utslagsgivende vekt. Det er nettopp da miljøet behøver at offentligheten kjenner konsekvensene og kan fungere som et korrektiv.

Vanskelig å vurdere det man ikke vet

Svakheten i Brandts kritikk ligger imidlertid ikke bare her.

Det er rett og slett ingen enkel øvelse å spekulere i om miljøinformasjon som man ikke vet om, og som man ikke vet hva sier, kunne vært avgjørende. EU-kommisjonen skriver at «this counter-factual seems very difficult, if not impossible». Mindretallet i HR-2020-2472-P (Klima) skrev på sin side at det er «lite tilfredsstillende å skulle spekulere i hvordan politiske prosesser kunne og ville ha forløpt» (avsnitt 278).

Vurderingen blir heller ikke enklere av at den ofte må bygge på beslutningstakerens egne forsikringer om at informasjonen ikke ville endret vedtaket. Slike forsikringer kan vanskelig anses nøytrale. Mye beslutningsteoretisk litteratur tilsier at første vedtak kan fungere som et anker og utløse bekreftelsestendens, slik at den senere vurderingen lett blir en bekreftelse av det standpunktet som allerede er inntatt.

Ingen undergraving av domstolsprøvingen

Med det ovennevnte som bakteppe er det også vanskelig å se at EFTA-domstolens syn innebærer «en undergraving av norske domstolers prøving av norske forvaltningsvedtak», slik Brandt hevder.

EFTA-domstolens resultat fratar ikke norske domstoler muligheten til å prøve forvaltningsvedtak. Synet er enkelt sagt at manglende konsekvensutredning skal ha en bestemt rettsvirkning. Vedtaket må oppheves. Dette betyr ikke at resultatet i saken må bli et annet, men saken vil måtte behandles på nytt og på fullstendig og korrekt måte. Utfallet av den nye behandlingen kan ikke være bundet opp på forhånd, og analysen av fremtidige miljøkonsekvenser må også ta hensyn til miljøkonsekvensene siden planen eller programmet ble iverksatt.

Om noe, så styrker dette domstolenes kontroll. Domstolene får tross alt mulighet til å kontrollere at alle formålene med konsekvensutredningsreglene oppfylles, også når feilen ikke kan ha innvirket på vedtaket.

Brandt frykter at prinsippet i forvaltningsloven § 41 blir «spist opp» av en EØS-rettslig saksbehandlingsregel. Vi mener det er mer treffende å si at konsekvensutredningsreglene endelig får den rollen de er ment å ha. For å bli i Brandts bildebruk, bør det ikke lenger være konsekvensutredningsreglene som blir «spist opp» av forvaltningsloven § 41.