EFTA-domstolen kom nylig med en rådgivende uttalelse om konsekvensene av at det ikke er foretatt miljøvurderinger etter EUs plandirektiv. Saken gjelder gyldigheten av reguleringsplaner for områdene Gaustad og Aker i Oslo kommune, som åpner for utbygging av Nye Oslo Universitetssykehus.

Etter norsk rett løses dette spørsmålet av prinsippet i forvaltningsloven § 41. En saksbehandlingsfeil kan bare lede til ugyldighet dersom feilen kan ha påvirket innholdet i avgjørelsen.

EØS-retten har ikke en tilsvarende generell regulering av hva konsekvensene av brudd på en EØS-rettslig saksbehandlingsregel skal være. Etter EØS-avtalen artikkel 3 har statene en plikt til å reparere brudd på EØS-retten. Det er i utgangspunktet opp til statene selv hvordan reparasjon skal skje. Det eneste statene må passe på, er at EØS-reglene og de nasjonale reglene behandles likt (ekvivalensprinsippet) og at de nasjonale reglene ikke gjør det uforholdsmessig vanskelig å få håndhevet EØS-retten (effektivitetsprinsippet).

Må lede til ugyldighet

Nå har altså EFTA-domstolen konkludert med at manglende utredning av miljøkonsekvenser i reguleringsplaner få den virkning at reguleringsplanene er ugyldige. Dette gjelder selv om det skulle være 100 prosent sikkert at resultatet ville ha blitt det samme, dersom man tenker bort den aktuelle saksbehandlingsfeilen. I norsk oversettelse står det følgende i EFTA-dommen:

«En avgjørelse fra en nasjonal domstol om at mangelen på en miljøvurdering i samsvar med reglene i direktiv 2001/42/EF ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold, og at vedtaket derfor er gyldig, ville innebære fritak fra anvendelsen av direktiv 2001/42/EF i sin helhet. Anvendelsen av en nasjonal regel som forvaltningsloven § 41 i en situasjon der det ikke er gjennomført en miljøvurdering etter direktiv 2001/42/EF, vil følgelig ikke eliminere konsekvensene av bruddet på EØS-retten.»

Isolert sett kan dette fremstå tilforlatelig. Men hvis det virkelig er slik at miljøvurderingen ikke ville endret resultatet, gir det da mening å skulle oppheve vedtaket som ugyldig og sette i gang prosessen på nytt?

Grunnen til at vi har saksbehandlingsregler, er å sikre at innholdet i vedtakene er riktig eller lovlig. Dette er også grunnen til at konsekvensene av feil ved et forvaltningsvedtak avhenger av hva slags feil det er snakk om. Hvis vedtaket har et innhold som er ulovlig (for eksempel fordi vilkårene for å gi en tillatelse ikke er oppfylt), er utgangspunktet at vedtaket må oppheves som ugyldig. Annerledes er det med brudd på saksbehandlingsregler, fordi slike feil ikke nødvendigvis har betydning for innholdet i vedtaket. Som Forvaltningslovkomiteen formulerte det tilbake i 1958: «Det sier seg selv at dersom det er klart at feilen ikke har hatt noen innflytelse på vedtaket, skal den settes ut av betraktning.»

Fjernt fra virkeligheten

EFTA-domstolens tilnærming er å spørre om det er adgang til å gjøre unntak eller fritak fra plikten til å gjennomføre miljøvurderingene som plandirektivet krever. Svaret fra EFTA-domstolen er at «en avgjørelse fra en nasjonal domstol om at mangelen på en miljøvurdering i samsvar med reglene i plandirektivet ikke kan ha virket inn på vedtakets innhold, og at vedtaket derfor er gyldig, [vil] innebære fritak fra anvendelsen av plandirektivet i sin helhet».

EFTA-domstolens avgjørelse baserer seg primært på at miljøvurderingene er et mål i seg selv, og at et fravær av slike vurderinger dermed må føre til opphevelse av reguleringsplanen, selv om det skulle være sikkert at gjennomføringen av vurderingene ikke ville påvirket resultatet.

Dette er en teoretisering av jussen fra dommere som tilsynelatende sitter fjernt fra virkeligheten.

Det innebærer også en undergraving av norske domstolers prøving av norske forvaltningsvedtak, ved at domstolene blir tvunget til å oppheve vedtak som følge av saksbehandlingsfeil, selv om retten skulle komme til at feilen er uten betydning for innholdet i vedtaket.

Kort oppsummert kan vi si at vår nasjonale og tradisjonelle ugyldighetsregel blir «spist opp» av en EØS-rettslig saksbehandlingsregel.