Bakgrunnen for avtaletolkningen Borgarting lagmannsrett har måttet dykke inn i, er et boligsalg som gikk galt sommeren 2018.

Selgeren, som er prosedyreadvokat og partner med erstatning og eiendom som spesialfelt, opplevde at kjøperen trakk seg etter at salget var inngått. Dette påførte advokaten ett betydelig tap, på grunn av nytt salg og til slutt en lavere pris.

Tvisten endte med at kjøperen høsten 2020 ble dømt til å betale en snau million kroner i erstatning til advokaten, inkludert renter. Advokaten varslet straks begjæring om utlegg i mannens bolig til dekning av kravet. For å skaffe penger, og unngå tvangssalg, søkte kjøperen da selskapet Mybank ASA om et såkalt «omstartlån».

Annonse

Rådgiver/seniorrådgiver

Trakk tilsagnet

«Omstartlån» er et dyrt lån banken tilbyr til kunder som sliter med betalingsproblemer, mot sikkerhet i bolig. Søknaden ble innvilget, under «forbehold om å trekke lånetilsagnet tilbake dersom det skulle vise seg at det er oppgitt feilaktig informasjon i lånesøknaden».

Mybank sendte deretter advokaten den eposten som nå er blitt stridens kjerne. Den lød:

«Vi skal innfri alle utestående krav tilhørende A. Vi ber om restgjeld pr 29.01.21 samt konto og evnt. KID det skal overføres til.»

Da advokaten neste dag kontaktet banken for å få gjennomført oppgjøret, hadde banken fått kalde føtter. Banken svarte nå at lånetilsagnet var trukket, og at de ikke ville utbetale noen ting. Spørsmålet er da om banken, gjennom sitatet over, avtalerettslig allerede hadde forpliktet seg overfor kundens kreditorer, helt uavhengig av at låneavtalen var avlyst.

Ja, mente Finansklagenemnda, som skrev:

«Nemnda kjenner ikke bakgrunnen for at bankens lånetilsagn til klagers skyldner ble trukket tilbake. Bankens e-post 28.1.21 inneholder et tilsagn uten forbehold om innfrielse av klagerens krav mot sletting sikkerheten. Banken har gjennom e-posten forpliktet seg overfor klageren. Denne forpliktelsen må banken stå ved.»

Borgarting uenig

Oslo tingrett var enig med nemnda, men onsdag kom Borgarting lagmannsrett til motsatt resultat. Retten skriver:

«Den innledende uttalelsen om at «[v]i skal innfri alle utestående krav tilhørende A», kan (...) naturlig forstås som en forklaring på hvorfor banken henvendte seg til B og ba om disse opplysningene. Det er etter lagmannsrettens oppfatning derfor ikke slik at bruken av «skal» uten videre må forstås slik at MyBank ga et betalingsløfte overfor B.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det for B fremsto som særlig naturlig å forstå uttalelsen som et slikt løfte overfor ham. Som nevnt hadde det ikke vært noen forutgående kontakt mellom MyBank og B, og det var ingen relasjon mellom dem som kunne gi B noen naturlig forventning om at banken skulle gi ham et betalingsløfte.

Bortsett fra setningen «vi skal innfri…», er det ikke noe i e-posten 28. januar 2021 som indikerer at banken mente å forplikte seg overfor B. E-posten fremstår ellers som det den var: en henvendelse om å få nødvendige opplysninger – størrelsen på restgjelden og annen betalingsinformasjon – for at MyBank kunne innfri As gjeld til B.»

Annonse

Advokater til corporate og tvist

– Naturlig å vurdere anke

– Min klient er naturligvis ikke enig med lagmannsrettens vurdering, sier  Chriss Bjorøy fra Riisa, som har representert eiendomsadvokaten. Han utelukker ikke en anke til Høyesterett.

– Dommen inneholder en kortfattet og utilfredsstillende begrunnelse, som avviker fra de tidligere avgjørelsene i saken. Når både en enstemmig Finansklagenemnd og tingretten uten tvil er kommet til en annen forståelse av det aktuelle utsagnet, så er det naturlig å vurdere anke, sier Bjorøy.

Tross full seier, dømmes Mybank likevel til å betale motpartens sakskostnader på nesten 300.000 kroner. Dette på grunn av en spesialbestemmelse i finansforetaksloven knyttet til klager i forbrukerforhold. Banken var representert av Jørgen Vangsnes fra Wikborg Rein.

–  Å skrive «vi skal» betyr ikke i seg selv at man er avtalerettslig forpliktet, det gir like gjerne uttrykk for en plan eller intensjon. Et sånt uttrykk må derfor tolkes i lys av både formål og kontekst, og her treffer lagmannsretten helt på merket. For banknæringen ville det nok vært overraskende hvis denne type restgjeldsforespørsler nå skulle forstås som avtalerettslige bindinger, sier Vangsnes.