På det meste lå det opp mot 40 klager mot Norge til behandling i EMD. Disse er avgjort i rykk og napp i årene som er gått siden, men nylig gjorde domstolen en storopprydding, og kvitterte ut 21 klager. Ni av disse endte med fellelse, men 12 klager ble forkastet. Totalt er Norge nå felt for krenkelse av EMK artikkel 8 i 23 barnevernsaker.
Så langt Rett24 har klart å ta rede foreligger det nå kun to saker i EMD-systemet som er kommunisert til norske myndigheter. Dette er klager som ble sendt inn henholdsvis mars 2019 og desember 2020.
Torsdag kom det avgjørelse i den ene av disse. Klageren er en person som tidligere har fått medhold i en klage knyttet til at barna ble flyttet til fosterhjem, men som siden har klaget på nytt, på grunnlag av at barna ikke er blitt tilbakeført til de biologiske foreldrene, eventuelt at graden av samvær ikke var blitt økt.
Ingen krenkelse
Domstolen konkluderer i saken med at verken fraværet av tilbakeføring eller graden av samvær representerte noen ny krenkelse av retten til familieliv etter EMK. Retten skriver:
«Bearing in mind the wide margin of appreciation that is to be accorded to the domestic authorities in connection with care orders (..., the Court finds no basis on which to consider that the domestic authorities did not advance relevant and sufficient reasons for their decision to uphold the care order in respect of B and C. The Court notes that the District Court, which gave the last judgment on the merits regarding the care order, referred to assessments made by three psychologists who had met the children and who had emphasised that returning them to their parents at this stage would be harmful owing to their attachment to their foster homes. Two of the psychologists had even indicated that a return would be a “tragedy” for the children. (...)
In the light of these elements, the Court accepts that in the proceedings here at issue, the domestic courts stroke a fair balance between the interests of the children and those of the applicant parent. They attached particular importance to the best interests of the children, which overrode those of the parents as it was established with the help of expert advice that lifting the care order, at the relevant time, would harm the children’s well-being and development.»
Samværsgrad
Retten skriver videre at beslutningsprosessen knyttet til graden av samvær, etter rettens syn, ikke har slike svakheter som ble konstatert i den forrige klagen, og at klagen også på dette punkt er å anse som «manifestly ill-founded» på materielt grunnlag, og derfor skal kjennes «inadmissible».
Denne typen materielle «avvisninger» er en type konklusjon EMD kommer til i saker den mener klart ikke kan føre frem.
Et gjennomgående trekk ved den store bolken av avgjørelser som ble kunngjort nylig, var at det ble konstatert fellelse i saker der domstolen mente faktum var omtrent det samme som i de sakene som tidligere har ført til fellelse av Norge.
Detaljert
I de 12 klagesakene som ble forkastet tidligere i september, skrev domstolen mer detaljert om de enkelte saksforholdene, og konstaterte, eksempelvis, at «the interference with the applicant’s right to respect for his family life was proportionate to the legitimate aims pursued and thus “necessary in a democratic society”».
Dette bildet gjentar seg også i denne saken, i det domstolen går relativt detaljert inn i saksforholdene.
Én av de 12 som ble forkastet i forrige bolk, gjaldt én av de tre storkammerdommene Høyesterett avsa i forbindelse med implementeringen av Strand Lobben-prinsippene i norsk rett. EMD konkluderte i denne avgjørelsen at klagen «does not disclose any shortcomings relating to the domestic decision-making process and finds that the interference with the applicants’ right to respect for their family life was “necessary in a democratic society”».
.jpg.jpeg?quality=85)